Vellykka kulturminnedag i Fossdalen

Været er alltid avgjørende ved slike utendørsarrangement, og i dag stod værgudene virkelig på arrangørenes side, og alt lå til rette for en særdeles fin dag i Fossdalen, og det ble det virkelig.

Rindal bygdemuseum kjøpte i 1993 eiendommen Gardslettet i Fossdalen av Johanna og Magnhild Storløkken. På eiendommen står  to høyløer og ei markastøggu. I tillegg er enda ei markastøggu, Slåstøggu, som tidligere tilhørte Ytre Slåa, restaurert og flytta til museets eiendom. Slåstøggu (bilde til høyre) er åpen vinter som sommer, og står mellom Fossdalsvegen og Toråa, der turløypa mot Gråorfjellet går opp. 

Det var her dagens arrangement starta.

Joralf Halgunset fortalte om markaslått i Fossdalen i gamle dager, og hadde med seg broren Gudmund for å demonstrere mens han fortalte. Brødrene hadde forberedt seg grundig. Helt til opp mot 2. verdenskrig ble det drevet markaslått i Fossdalen, noe alle høyløene i dalen bærer minner om. Etter krigen avtok dette, men begge Halgunsetbrødrene hadde vært med på markaslått, og gammel lærdom satt tydeligvis fremdeles i hendene. Når slåtten på heimebruket var unnagjort, bar det i veg til Fossdalen med nødvendige redskaper og utstyr på dragarvogn for de som ikke hadde hest. Maten under markaslåtten var enkel og bestod seg for det meste av "Dala-sup", kokt på vatn og havregryn, og spekemat og flatbrød.

Det starta med ljåslått, og for å få fin skår er en kvass ljå viktig. Til å kvesse ljåen  brukte en et bryne, som en bar med seg i en "bryn-stromp" med vatn. Denne hadde en  hengende i beltet. Det hente nok også at det ble spytta på brynet før en starta kvessinga. Og Gudmund hadde teknikken i fingrene. Det gjaldt å stå opp i otta mens det ennå var dogg i graset. Da gleid ljåen lett.

"Fær løin' skår lyt e sekkert lastast", skreiv hans Hyldbakk. Gudmund Halgunset kan kunsten å svinge ljåen, og skåren blir slett og fin og langt ifra "løin".

Vi ble forklart forskjellen mellom  kar-rive, og kvinnfolk-rive, breiar-rive og lessar-rive. Til å lage kjemmer (rindaling: ei kjemb') brukte en ei lessar-rive, som var kraftig og hadde lange tinder. Med denne presser en høyet mot leggen. Breiar-riva, som kvinnfolka brukte når de breidde graset, var lettere og hadde kortere tinder.

Med riveskaftet mot hodet vipper en kjemma opp på skuldra. For å lesse et markalass, la en først ei "høystong" på bakken og fem kvister, "høyve'er", ble lagt lagt på tvers på høystonga. Oppå dette ble kjemmene lagt på en spesiell måte, slik at lasset fikk rett form. Elleve til tretten kjemmer kunne være et høvelig lass.

Når lasset var ferdig, måtte det "gjøres sammen" med ei høytong, før lasset ble frakta til høyløa på en spesiell slede. Markahøyet ble frakta heim til garden på godt sledeføre vinters tid, med hest for den som var heldig å ha det. Mange var det nok som også måtte stole på egne krefter og dra lasset heim på dragarkjelke.

Etterpå var det sosialt samvær ved turstigrippas "Barnevennlige turmål" med natursti og mat og kaffe fra svartkjel.

Museets venneforening, her representert ved Mie Sandø og Marit  Bolme, kunne by på solid seterkost, rømme og kavring

Hittegods: Etter arrangementets slutt lå det igjen en svart bluse, liten dame- eller barnestørrelse, ved Barnevennlig turmål. Denne kan hentes på Kulturkontoret.