Tapstall på sau

Klima- og miljøvernministeren beskriver oppfattede tapstall av sau som fakta og faktatall som oppfatning

Trine Sundtoft skriver at hun er nødt til å forholde seg til de tallene hennes direktorat oppgir når hun skal omtale andelen sau tapt til rovdyr i 2012. Uenighet om tapstallene definerer hun som henholdsvis saueeiernes oppfatning og erkjent tap til rovvilt. Miljømyndighetenes fremstilling defineres som fakta og saueeierens kunnskap defineres som oppfatning.

Årsak til uenigheten forståes ved å sammenligne årlige pålagte innrapporterte tapstall fra beitelagene til landbruksforvaltningen mot direktoratets statistikk over tap som er definert som normaltap. Saueeierne er pålagt å innrapportere alle tap av dyr på beite. Det finnes en grundig dokumentasjon over antall tap med og uten kjente rovdyrforekomster gjennom mange tiår, som kan gi så korrekt gjennomsnittlig tapsprosent som det er mulig å regne ut. Det er systematisk innsamlet faktatall. Direktoratets tall over erkjente tap til rovdyr er basert på skjønnsvurderinger. Det er oppfatning av tapstall.

Statsråden må forstå den metoden direktoratet bruker til å regne ut normaltapsprosenten i de enkelte sauebesetninger. Blant de 15.500 sauene som det er søkt om erstatning for i 2012, som ble definert som normaltap og ikke erstattet, er det skjult et antall sauer som ble drept av rovdyr. En metode forvaltningen har brukt for utregning av normaltapet i en besetning, er bruk av en gjennomsnittlig tapsprosent for den kommunen hvor saueeieren bor.

Fylkesmannen satte i 2008 mitt normaltap for søye til 1,2% og for lam til 4,8%, regnet ut etter gjennomsnittstallet for kommunen. Først i 2011 brukte fylkesmannen riktige spesifikke tapstall i min besetning, som er et gjennomsnittstall av de innrapporterte tapene jeg har hatt de siste 10 årene uten kjent forekomst av rovdyr. Da ble normaltapet for søye 0,48%  og for lam 2,38%. Med å bruke kommunens gjennomsnittstall økte normaltapet i min besetning med over 100%. Metoden brukes til å redusere tallet over sau som er drept eller antatt drept av rovdyr. Slik blir direktoratets tall over erkjent tap til rovvilt lavere. Det er slike manipulerte tall statsråden sier hun må forholde seg til.

De første besetningene i Rindal fikk store tap grunnet jerv i Trollheimen i 1988. Tapstallene økte i tråd med antall ynglende jerv. Fylkesmannen beregner et prosentvis gjennomsnittstap for hele kommunen ut i fra antall dyr sluppet på beite og antall tapte dyr gjennom de siste 10 årene. 20 år senere, når rovdyrbestandene økte i andre områder utenfor Trollheimen, ble normaltapet i de nye besetningene satt alt for høgt, fordi den gjennomsnittlige tapsprosenten i kommunen var høy grunnet mangeårige tap i Trollheimen. Når normaltapsprosenten i besetninger blir høy grunnet bruk av gjennomsnittstall for kommunen i stedet for gjennomsnittstall i egen besetning, kan forvaltningen skjule et større antall sau drept av rovdyr som normaltap. Det fører til lavere utbetaling av erstatning, statestikk som viser at færre dyr er drept eller antatt drept av rovdyr, og til større konflikt mellom rovviltforvaltningen og sauenæringen. Utgiftene ved å ha rovdyr blir overført fra storsamfunnet til de enkelte næringsdrivende.

En annen metode som brukes systematisk til å skjule tap grunnet rovdyr som normaltap, er å definere unormalt tap som normaltap uten å vurdere de mulige tapsårsakene som kan foreligge, og om det forelå ekstraordinære forhold som kunne forklare høyere normaltap enn vanlig.

Magnar Almberg