Sylvi Listhaug: odelsjenta som bytta bort kua

Norun Bergheim (t.v.) er født i 1980, født og oppvokst i Surnadal, Møre og Romsdal. Driver melkeproduksjon på hjemgården som hun tok over vinteren 2013. Har 2 barn, samboer og ett bonusbarn. Wibeke Bergheim er redaksjonsmedlem i Radikal Portal. Hun har hatt en rekke tillitsverv i fagbevegelsen, blant annet som nestleder for LO i Tromsø. Hun har bakgrunn som dokument- og medieviter ved Universitetet i Tromsø. Hun er også aktivt medlem av Attac Norge.

I årets forslag til statsbudsjett fortsetter Høyre og Frp sitt ideologiske råkjør mot landbruket, med Sylvi Listhaug som våpendrager. De vil sørge for at norsk matproduksjon kommer fullt og helt inn under markedskreftene.

Dette gjør de blå-blå nå ved å foreslå at skattefradraget for overdragelse av familiebruk fjernes. Ifølge landbruksøkonom Ole Kristen Hallesby, vil dette gi aktive heltidsbønder en skattesmell på over 500 000 kroner. Ikke en ubetydelig sum for en ungdom som vil drifte sine foreldres eller besteforeldres livsverk videre. For mange vil det ikke la seg gjøre.

Sylvi Listhaug uttalte til Dagens Næringsliv tidligere i år at hun synes det er viktig at ”gården går til den aktøren som har særlig interesse og best forutsetninger for å øke lønnsomheten og aktiviteten på eiendommen”. Det er neppe de unge familiemedlemmene hun har i tankene, men de som vil kjøpe jord for utleie eller har økonomi til å legge om til stordrift. Vi er ikke overrasket over Listhaug, for dette er en varslet død over landbruket slik vi kjenner det.

Hvem er vi? Vi er odelsjenta som ikke tok sjansen på å ta over, og lillesøsteren som ville gi det et forsøk, slik at gården kunne beholdes i familien ei stund til. La oss gi dere et lite innblikk i hvordan vi opplevde og opplever de foregående og den sittende regjerings landbrukspolitikk og hvilke konsekvenser det i verste fall vil ha. Men først skal vi gå 30-40 år tilbake i tid.

Bestemor
Vi vokste opp på en gård med melkeproduksjon og der vi dyrket de fleste grønnsakene selv. I oppveksten så vi vår bestemor safte og sylte av bærene vi hadde i hagen. Vi har sett henne bake. Boller, brød og kaker. Vi har sett henne slakte og vi har sett henne lage smør. Vi har sett henne lage middager fra bunnen av. Hun tok vare på alt og kastet aldri mat. Hun kunne sy, strikke og reparere ødelagt tøy. Hun hadde en stor vev på loftet hun brukte til å lage de vakreste tepper.

Vi var sunne og friske, vi fikk i oss våre fem om dagen, og vi visste hvor maten kom fra. Vi hadde ikke mye penger, men vi hadde mat. Vi var i stor grad selvhjulpne. Bestemor lærte oss å bruke nesen for å finne ut om maten var spiselig, hun lærte oss gjenbruk og at alt kunne repareres. Alt det som miljøbevegelsen fokuserer på i dag og som har blitt en trend som går over hele verden.

Men bestemor stelte ikke bare hjemme. Hun hjalp også til i fjøset. Å ta vare på kalvene var hennes hovedoppgave. De ble kosa masse med. Hun prata og klødde de godt bak øret, og tok vare på de som de ungene de var. Dyra våre hadde det godt under bestemors omsorg.

Bestefar
Vår bestefar var en skogens mann og kunne det som var verdt å vite om blomster, trær og dyr. Han kunne navnet på dem alle, også det latinske. Han visste hvilken plass alle hadde i naturen og hvilken rolle de spilte i det store kretsløpet. Han visste navnet på hvert et fjell og hvert et vann i nærområdet. Vår bestefar var bonde av identitet og var en av de få på den tiden som også utdannet seg noe innen landbruk.

Dyra hjemme på gården fikk også sitt. Alle kyrne hadde hvert sitt navn valgt med omhu. Et navn som passet akkurat den kua. For han kjente hver ku godt, og var veldig klar over hvilken personlighet hver og en av dem hadde. Han visste hvem av dem som var litt nervøse, hvem som var oppmerksomhetssyke og hvem som var smått gale.

Ei ku kan bli litt sprø, for ei ku er ofte fullstendig utslitt og oppbrukt etter 3 år med intens melkeproduksjon. Når kravet er mest mulig melk av hver enkelt, når produksjonen skal være optimal for høyest mulig profitt, med størst mulig jur, går det på bekostning av noe. Det går på bekostning av dyra. Dette visste bestefar, at han sto i klem mellom inntjening og dyrevelferd. Derfor sørget han for å ta så godt vare på dem som overhodet mulig.

Oppvekstens advarsler
Vi var klar over at det ville gå den veien det går nå, og vi har visst det lenge, helt fra vi var små. Vår far tok over gården, og han hadde en klar advarsel til oss døtre; – Kom dere ut, sa han. – Skaff dere en utdannelse og finn dere en trygg jobb, for dette livet unner jeg ingen, sa han helt fra vi var gamle nok til å snakke. – Dessuten, folk hater bønder! Arbeidet deres vil aldri bli verdsatt slik som dere fortjener.

Lange dager og lav lønn, det var også en del av bondelivet. Vår far jobbet dag og natt for å få det til å gå rundt. Han moderniserte alt det han maktet og økonomien tillot. Han likte ny teknologi og dette ble en nyttig del av driften. Likevel ble vår far så alt for sliten. Lite søvn, tunge tak, stadige utfordringer og krav fra de forskjellige sittende regjeringer. Det var tøft å være bonde, og vår far døde også så alt for tidlig, i en alder av 59 år.

Selv med et landbruk som blir mindre og mindre prioritert, rakk den yngste av oss opp hånda samme dag som vi mistet vår far og tok over gården på sparket. Gården ble overført vederlagsfritt og skattefritt fra odelsjenta til den yngste av oss. Hun var den med best forutsetninger til å drive familiegården videre.

Dagens situasjon
Jeg er en ung kvinnelig bonde. Jeg er 35 år og har to barn på 9 og 15 år. Jeg driver et fjøs med 32 melkekyr som er 10 mer enn gjennomsnittet. Dette er et behagelig antall for meg og mitt liv. Jeg har full kontroll på alle kyrne og deres særegenheter. Jeg har også god tid til både fjøs og familie.

Spørsmålet er om jeg får støtte i banken til å bygge nytt løsdriftsfjøs til 35-40 kyr, når Listhaugs mål virker å være at det bør være langt over det dobbelte av dette? Under Listhaugs regime har jeg gått fra å være en relativt stor melkeprodusent, til å ligge i kategorien småbonde. For at jeg skal få drive med det jeg liker, er jeg nødt til å gjøre om det fullt fungerende båsfjøset jeg har eller bygge nytt fjøs innen 2024 på grunn av løsdriftskravet.

Dette er også en stor økonomisk investering for meg, som tok over drifta for bare 2,5 år siden. Jeg er ikke den eneste. Mange av melkebøndene med båsfjøs har ikke fôrgrunnlag til å utvide drifta til et omfang som er nødvendig for å få økonomi i utbygginga. Utbyggingene som har skjedd de siste ti-femten årene har ofte skjedd hos melkebønder med godt ressursgrunnlag og god tilgang til leiejord.  Nok en gang blir de kapitalsterke storprodusentene favorisert.

Felleskapet fungerer
Det hadde vært vanskelig å drive familiegården, om det ikke hadde vært all den hjelp vi fikk fra bygda og våre naboer ved omkringliggende gårder. Gode mennesker som stilte opp i en tung og vanskelig tid. Ikke bare med omsorg og støtte, men også med praktisk hjelp. Kunnskap og redskaper ble delt og lånt bort. – Se hvordan jeg gjør det, så gjør du det samme, sa den nærmeste naboen da den første våronna skulle gjennomføres. – Hjelper du meg, så hjelper jeg deg, sa den unge kvinnelige grisebonden i bygda. Banken og regnskapsfører hjalp til litt ekstra med å rydde i budsjetter og regnskap og ga verdifull støtte langt forbi det man kan forvente av slike instanser.

Fellesskapet stilte opp, og de jobbet i team for at en av de få gårdene som var igjen i bygda skulle overleve. Et felleskap som ikke bare var, og er, en støtte for en bonde som jobber mye alene og kanskje har få å diskutere fag og utfordringer med, men også en sikkerhet for dyra i fjøset. Vi kjenner nok av eksempler der bonden får vanskelig for å skjøtte sine dyr på grunn av personlige utfordringer, med dyretragedie som resultat.

Tragedier der fjøs med vanskjøtta dyr verken har fått mat eller vann i lengre tid. Gode naboer vil være en sikkerhet for at slikt ikke skjer, naboer som stikker innom og ser til at alt står bra til, både hos bonden og hennes dyr. Hvis Listhaug får forslaget sitt vedtatt, hvor mange småbrukere må legge ned? Det er bare et spørsmål om tid før slike fellesskap ikke lengre eksisterer.

Eksemplet Russland
La oss stoppe litt opp og se til Russland og Kina, bare for å vise hvor langt det kan gå og hvor ille det kan bli. Da boikotten mot Russland ble satt i verk etter konflikten i Ukraina, måtte russerne ta grep for å sørge for melk og kjøtt til sin befolkning. Nå er et fjøs med plass til 100 000 kyr er under bygging i Kina, finansiert av Russland. Her vil ingen kyr få navn, her vil ingen kalver bli klødd bak øret og ingen kyr vil bli kjent med sin eier. Skader på dyra vil ikke bli oppdaget raskt nok, og sykdommer vil spres i alt for store besetninger. Her vil du ikke finne bestemødre som har kunnskaper om mat og mattrygghet og bestefedre som kan fortelle deg om jorda, om naturen og godt husdyrhold. Bare underbetalte arbeidere uten noen særlige følelser for det han eller hun jobber med. For det blir bare en jobb.

Listhaugs fremtidsvisjon
Det er hit Listhaug vil ta oss. Jorda skal bli oss fremmed, dyra skal være fremmede for oss, og det felleskapet et gårdsbruk er, med omkringliggende naboer som er en del av det hele, skal brytes opp. Ingen regjering har satsa på landbruk i vår levetid, og den sittende opplever vi at tar den helt ut. Norsk landbruk, slik vi har kjent det, skal bort og erstattes med et markedsrettet landbruk.

Dette i en tid der befolkninga blir mer og mer opptatt av kortreist mat, mat laget fra bunnen av, der flere og flere ønsker seg et småbruk slik at de kan komme seg bort fra byens tjas og mas, der ensomhet er blitt et blitt et folkehelseproblem, og vi får færre og færre felleskap og der flere og flere er opptatt av dyrs rettigheter. Får Listhaug det slik hun vil, er alle landets småbruk borte om få år, og de kapitalsterke vil få sine storbruk der ingen kyr har navn, bare nummer, er fullstendig utslitte og har alt for store jur.

Artikkelen ble først publisert på Radikal Portal 16. oktober.