Siste reisebrev fra India

Siste del av reisen i India

«Hvis du skal forstå India, må du tømme sinnet ditt for alle forutinntatte holdninger. Ikke forsøk deg på sammenligninger, India er annerledes.» Indira Gandhi

Hissig britisk dame

«Don´t stare at me, stop it, why are you staring at me!!!» Ei dame i midten av 50 årene slår nevene i bordet. Hun har langt gyllent hår og er kledd i en enkel kjole. Ansiktet lyser av sinne der hun gløtter over boka. Mannen serverer henne te og drar lett på skuldrene, før han snur seg og går bort til disken hos de andre. Vi bestiller frokost og overhører irritasjonen på nabobordet. Vi vet ikke helt hva som skjer, men plutselig fyker hun i været og velter bordet med tekoppen. Hun raser og går med sinte skritt mot disken. Griper tak i fat og kopper og slenger det i veggen. Hun roper at de skal slutte å stirre. Overalt hvor hun går, blir hun stirret på. Hun vil være i fred! Maten er fæl og alt er galt. Servitørene skjønner like lite som oss. De prøver å stoppe henne fra å knuse enda mer, men de tør ikke annet enn å gå i skjul på kjøkkenet. Dama tar heldigvis en «klok avgjørelse» ved å snu på hælene og forsvinner rasende ut døra.

 Den engelske dama hadde kanskje stått opp med feil fot. Det kan tenkes at India ble en smule for intens for henne. I India er du aldri alene. Det er alltid en tigger eller selger som henger etter deg.  Alt kan virke kaotisk og uforståelig. Lydene gir gjenklang i hodet lenge etter at du har sovnet. Fremmede kulturer krever mer av deg, men det er kanskje dit man lengter tilbake til ettersom årene går...

Praktfulle Taj Mahal

Vi var nå kommet til Agra og så fram til å besøke selve landemerket i India.

Agra er en turistmagnet. Hit kommer mennesker fra hele verden for å oppleve Taj Mahal. Et palass som overgår det meste, rangert som ett av verdens åtte jordiske undre. Bygd av hvit marmor og med sine symmetriske og rene linjer, stråler den av kjærlighet og rikdom. På 1600- tallet sørget keiser Shan Jahan over sin døde kone, som gikk bort i barsel da hun skulle føde deres barn. Over hennes minne ble Taj Mahal bygd som et praktfullt mausoleum. Taj Mahal er overdådig og kan ta pusten fra noen og en hver. Hvordan Taj Mahal er på innsiden, det har vi fortsatt til gode å vite. Vi kom oss aldri innenfor portene, og det på grunn av en anbefaling om å besøke en finere restaurant.....

Praktfullt, vi må bare tilbake hit....
 

Agra er en travel by med mange turister. Her finner man hoteller og restauranter i ulike prisklaser, guidede turer og «pakke løsninger» som forenkler oppholdet. Mange fattige reiser inn til Agra i håp om å tjene noen kroner på turistene og metodene er kreative. I guideboken vår advarte de mot restauranter som klusset med maten, slik at gjestene skulle bli syke nok til å oppsøke lege. Disse «legene» tok seg da veldig godt betalt for å blidgjøre vrange turistmager. Inntektene ble da delt mellom restauranteier og «lege».

Diamanter og matforgiftning

Vi hadde nok en gang fått god kontakt med en lokal «helt». Mannen inviterte oss inn i sin forretning, et reisebyrå. Vi fikk servert chai og han viste bilder og fortalte om sine forretningsreiser i Europa. Vi ble sittende lenge og fikk på nytt en innføring i indisk kultur, skikk og bruk. Sønnen skulle snart gifte seg, og en stolt far fortalte villig om alle forberedelsene. Det var svært så hyggelig denne mannen var, hadde han en baktanke eller...? Det nærmet seg kveld og vi følte behov for mat. Mannen ville gjerne invitere oss med hjem på middag, men siden huset stod på hodet med bryllupsforberedelser, passet ikke dette så godt. I stedet anbefalte han oss en restaurant, en finere en vel og merke....

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at en kan bli så syk av en «bedre» middag! Alt vrengte seg innvendig, jeg så både stjerner og planeter. Badet ble mitt tilfluktsrom den natta. Et forfallent rom med hull i gulvet til do og masse små kravlende insekt. Vi bodde ikke akkurat på de beste stedene... Kjersti ble også liggende den påfølgende dagen, dagen hvor vi hadde planlagt å besøke Tai Mahal.

Dette ble vår siste middag i India. I over en uke slet vi med bakterier fra dette måltidet.

En måned i India nærmet seg slutten og vi måtte til New Delhi for å ta fly videre til Nepal. Mannen fra reisebyrået hadde tilbudt seg å skaffe oss togbilletter videre. Han jobbet jo tross alt i et reisebyrå. Fortsatt syke og i elendig form, pakket vi sekkene og dro for å hente billettene. Bagasjen var tung som bly og vi svettet bare med tanken på å sitte oppreist på et tog i flere timer. Fremme hos vår «gode venn», fikk vi hvile i en sofa og ble tilbudt en veldig flink familie doktor. Advarslene fra guideboka blinket i tinningen. Vi var ganske så bestemte da vi takket nei. Vår «tillit» til denne hyggelige mannen hadde bleknet betraktelig.

Siden mannen ikke fikk dele et «høyt honorar» med familiedoktoren, tok han oss med til en slektning som bodde like ved. Litt tvilende og halvt bevisstløs ble vi med inn på det innerste kammerset av hans forretning. Et lite rom overfylt av glitter og stas. Slektningen forhandlet smykker og indiske tepper. Han pratet i ett sett og var veldig «hyggelig». Han tok fram en eske, ba oss holde fram hendene og plutselig hadde vi nevene fulle med små diamanter. I feberheten greide jeg å miste en diamant på gulvet. Det tok knappe to sekunder før ett par karer lå på kne og finkjemmet gulvet. Uttrykkene i ansiktet var bevis nok på at dette var ekte varer. Mennene hadde selvfølgelig en baktanke med å være så «greie» mot oss. Nå ville de at vi skulle signere papirer på at de kunne sende oss varer hjemme i Norge. Deretter ville de dukke opp, overta varene og selge de videre. Veldig enkelt og veldig lovlig, som de sa.... Dette skulle vi få en god fortjeneste på. Vi skjønte at dette var lure folk som vi måtte være forsiktige med. Med stor høflighet takket vi på ny nei til tilbudet. Vi uttrykte vår takknemlighet for togbillettene, men at vi nå måtte reise. De ga seg heldigvis fort. Kanskje det var av medlidenhet for at vi så ut som noen takras, eller av frykt for at teen skulle komme opp igjen og ødelegge de kostbare indiske teppene...

 
Hver dag spiste vi friterte småretter fra gaten, men matforgiftet ble vi av en "finere" restaurant

På feil sted

Toget rullet i retning Delhi, hovedstaden i India. Bak oss lå Agra og Taj Mahal. Så nær ett av verdens underverker, men spolert av et restaurantbesøk. Kanskje var det et tegn på at vi en gang skal komme tilbake for å oppleve mer av India? Togbillettene som mannen hadde skaffet oss var helt uforståelig for oss. Mannen hadde sagt at dette var billetter til 1.klasse. I god tro gikk vi ombord og dumpet ned på seter med samme tall som billettene våre viste. Det var deilig å sitte litt mykt og kunne lene seg halvt sovende til sekkene våre. Vi var fortsatt veldig syke og krysset fingrene for at vi slapp å benytte oss av toalettfasilitetene på toget. Feberen herjet og vi så ikke så veldig tiltalende ut der vi krøket oss sammen. «Idyllen» varte en liten halvtime. Da dukket en konduktør opp, gløttet på billettene våre og rablet i vei på fremmed språk. Vi skjønte at noe var galt, men hodet ville ikke fungere, det ville bare sove. Konduktøren snakket ikke engelsk, så vi la like så godt om til norsk. Han ble mer og mer hissig, var nær ved å ta oss i nakkeskinnet og sparke oss ut av toget. En av passasjerene kunne visst litt engelsk og fikk forklart oss at billettene våre slettes ikke var til 1.klasse, men til 3.klasse. Endelig hadde det «lyktes» vår «venn» ved reisebyrået å lure oss... Vi hadde nå valget mellom å bli kastet av fra toget eller å betale for oss. Det å gå til våre plasser på 3.klasse, var visst umulig i følge den lite samarbeidsvillige konduktøren. Det ble noen dyre togbilletter, men vi kom oss da til Delhi. I en måned hadde vi reist i India og nå ventet nye land og kulturer. I de neste månedene besøkte vi Nepal, Kina, Thailand, Australia, New Zealand og USA.

Reisen i India startet med to uerfarne ungdommer med en drøm om å oppleve noe annerledes. Utfordringene lot ikke vente på seg. Fra første dag i Bombay måtte vi lære oss å se verden gjennom et nytt perspektiv. I India lærte vi å kjenne en hverdag som var totalt fremmed for oss. Etter en måned var vi blitt tøffere, tryggere og mer selvstendig. Men vi hadde også blitt mer ydmyk, tolerant og åpen for å forstå verden på en annen måte. Vi er en del av en global verden, en verden av mangfoldighet. Dette er det siste reisebrevet fra India og fra meg for denne gang. Takk til alle som har fulgt med i mine mimringer om backpacking i India for 10 år siden. Verden er bare en flyreise unna. Skap en drøm og ha tro på at  du kan nå den.

Mvh Berit Flåtten