Seks kvinner om kvinnedagen

I 1910 ble 8. mars vedtatt som en internasjonal kvinnedag for å hylle kvinner verden over. Dagen ble første gang markert i USA i 1909, denne gangen for å kjempe frem stemmerett for kvinner. 

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915, men den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig.

Trollheimsporten har spurt seks lokale kvinner spørsmålet; Trenger vi fortsatt kvinnedagen? 

Elise Brøske (19) fra Surnadal
Elevrådsleder på Surnadal vidaregåande skole og aktiv ungdomspolitiker for senterungdommen 

Kvinnedagen er en dag det er verd å markere.  Det kan tenkes at det ikke lenger er vits,  for vi har kommer langt, og er likestilt. For ja, vi er mer likestilt enn før. Men vi er ikke kommet i mål. Denne dagen må markeres, for denne kampen om likestilling så vidt har begynt. Kjønn skal ikke ha noe å si på blant annet hvilken linje man ønsker å gå på videregående, heller ikke på hva man ønsker å jobbe som. Samfunnet er ikke der vi ønsker at det kan være før jenter/kvinner blant annet kan ta utradisjonelle valg, uten å møte blikk og føle seg ekskludert. Likestilling skal tas på alvor, derfor er kvinnedagen den 8. mars like viktig nå som for 100 år siden.

Mitt kvinnelige forbilde er uten tvil min storesøster Karin. Hun er blind, har to barn og en hund. Jeg anser henne som et prakteksemplar på at alt går an, så lenge man vil nok. Hun har satt seg høye mål, og jobber hardt for å nå de, på tross av utfordringene hun møter. Det gjør henne til et forbilde.

Dordi Skuggevik (75) fra Surnadal
Blogger og samfunnsdebutant 

Jeg er nå snart 75 år, og har faktisk levd ganske lenge før Feminismen oppstod som bevegelse, og før det ble noen «Kvinnedag». For å si det med én gang: - Jeg hadde aldri noe problem med det å være kvinne før Feminismen og Kvinnedagen kom på den offentlige agendaen. Ingen problemer hverken privat eller i utdannelses/arbeids/karrière-sammenheng. – men etter at Feminismen og Kvinnedagen hadde pågått en stund, begynte jeg å legge merke til at det var noe med mine kjønnsorganer som innvirket på de mest uventede forhold.

Jeg hadde liksom trodd at jeg var et menneske, en person, et individ – i de fleste sammenhenger - uavhengig av kjønn, men nå skulle kjønnet dras inn hele tiden. Det førte flere ganger til nye og rare forhold – på arbeidsplassen mest. Man var ikke lenger et subjekt, et menneske, en person – man var blitt et objekt preget av kjønnet. Dette gikk parallelt med seksualiseringen av alt og alle i samfunnet – især seksualiseringen av vennskapet, noe som ødela en svært verdifull kontakt mellom kvinner og menn på et langt videre og dypere plan enn bare seksualområdet. Jeg har skrevet om det flere ganger i diverse publikasjoner. 

I tillegg kom det at aktivistene i Feminismen og bak Kvinnedagen var svært venstreradikale – inntil blodrød kommunisme. Det var noe militant, med anlegg for å ville styre oss andre, en slags ensretting med kime til despotisme som gjorde at jeg fikk motby for alle disse åpne gapene på marsjerende, mannhaftige kvinner som rakket med på alle de vidunderlige menn jeg kjente: far min, brødrene mine, onklene mine, fetterne mine, lærerne mine, kjærestene mine, sønnen min, nevøene mine, guttene i klassene mine – både da jeg selv var elev og da jeg senere ble lærer – og mine beste venner som alltid har vært flest menn.

Jeg trakk meg tilbake i sjokk og avsky, tror jeg. For meg ble både Feminismen og Kvinnedagen fremmedgjørende, en arena som ikke angikk meg. I tillegg kom de knallharde kravene om fri abort i en tid da ingen lenger trenger å få utført noen abort – hvis en gidder å bruke kunnskapen en nå har som gjør at uønskede svangerskap bør være en ikke-tilstand. – Og alle parolene om menneskerettigheter angikk aldri den ufødtes menneskerettigheter. Det hele ble svært grovt, inhumant – ja, umenneskelig, syntes jeg. Jeg kjente ikke igjen min milde mor i noen av disse knallharde damene i 8.mars-togene.  Jeg får en stressreaksjon i hele kroppen bare noen sier: 8.mars.

Skal vi da innføre en mannsdag?
Nei, for all del – ikke det! Da vil vi få en ytterligere polarisering, tror jeg. Damene i 8.mars-toget må heller spørre seg om hvor det er blitt av alle mennene. Mennene er liksom forsvunnet inn i buskene og går etterhvert i ett med tapetet både her og der. Og damer får nå i stor grad tildelt jobber fordi de har rett type kjønnsorganer. Kvinner stiger frem og representerer yrker fordi de har riktige kjønnsorganer, også yrker som slett ikke er egnet for damer.  Det verste er at alt kjønn nå er avlyst i Militæret: Rekrutter av begge kjønn losjerer nå tett sammen på samme rom hvor det nå lukter både fuktige sokker, svette og menstruasjon. Det er direkte latterlig! 

«Våre unge menn i Norge har mistet sin maskuline ømhet, sin tendresse masculine» sa jeg for noen år siden til et par franskmenn som planla å bygge et kloster i Norge. «For å oppleve seg selv som menn, nå etter Feminismen, må de fremstå med bare den harde siden av mannen i seg, uten sin maskuline ømhet,» sa jeg til dem. «Derfor er det viktig med et kloster bare for menn oppe i skogen hos oss,» sa jeg. De skvatt til, for de visste at jeg hadde rett, enda de hadde ikke observert dette på dette tidspunkt, for de hadde enda ikke vært i Norge.

Kampanjen og prosessen med å fusjonere kjønnene i vårt norske samfunn er nå gått så langt at vi snart får et tvekjønnet individ hvor alle kan være gravide, og alle kan amme barn, og har de ikke en livmor, så blir det snart mulig å operere inn en livmor – leste jeg i avisen forleden. Var det det som var målet for alle 8.mars-togene? For å si det sånn: - Jeg er glad for at jeg snart rir inn i solnedgangen. Hypp-Hypp!

Så - hva synes jeg om «Kvinnedagen»? Jeg mener den her i Norge har overlevd seg selv og bør fjernes fra kalenderen før den utarter enda mer i retning av det skadelige. Amen.

Anni Karlstrøm (52) fra Rindal
Daglig leder for Rindal frivilligsentral og sekretær på Rindal skole

Dette er et spørsmål jeg ikke har satt meg så veldig grundig inn i, men jeg mener vi fortsatt trenger kvinnedagen. Her i Norge har vi kommet langt, men i store deler i resten av verden er kvinnesynet slett ikke bra. Vi har vel litt å gå på i Norge også innen lønn for typiske «kvinnearbeidsplasser» som krever høyskole, og jeg synes den ulønnede omsorgsjobben mange kvinner fremdeles velger å gjøre for familien burde verdsettes mer med pensjonspoeng og støtte. Så derfor synes jeg det er viktig å markere dagen.

Jeg har ikke noe spesielt kvinnelig forbilde, men synes bunadsgeriljaen har gjort en god jobb. Min hjertesak er hvordan fødselstilbudet og fødselspermisjonen her i landet har utviklet seg. Jeg synes det er synd at de lokale fødetilbudene legges ned for de som bor i distriktene. Jeg synes pappa-permisjon er bra, men mener det har gått for langt og gjort forholdene vanskeligere for mor/kvinnen. Jeg mener hver enkelt familie selv skulle hatt anledning til å avgjøre hva de mener er best for sine barn og at permisjonstiden det første viktige året i barnets liv kanskje skulle vært forbeholdt mor hvis det er mulig. Det er kvinnen som har vært igjennom en kroppslig hormonell og mental prosess, og etter mitt syn blir det naturlig og best for både henne og barnet at permisjonen er forbeholdt mor det første leveåret. Jeg synes kvinner som går ut i arbeid igjen etter 7-8 måneder, i den tiden barnet har den verste tiden med separasjonsangst, er beundringsverdig tøffe. Jeg tror ikke det er til barnets beste i forhold til den psykisk helse senere i livet.

Åse Børset (42) fra Rindal
Kulturbygger og fagleder kommunikasjon i iTrollheimen 

Jeg er meget avslappet i forhold til kvinnedagen, men tenker at det er ei fin anledning til å være takknemlig for muligheter som vi har i hverdagen. Det har ikke alltid vært sånn, og det er ikke sånn i alle deler av verden. Jeg fikk meg en liten vekker der da jeg besøkte Pakistan i høst, der var tilværelsen for kvinner en ganske annen...Ellers er det jo beviste biologiske forskjeller, og forskjeller i personlighet som gjør at jeg tenker at ikke alt trenger å være likestilt.

Personer som jeg ser opp til er vel mest ut fra personlige trekk, og er ikke knyttet til kjønn, men at det er rause, oppriktige og ekte mennesker som «villj at de ska bli», og som på vei mot målene sine tenker på flere enn seg selv.

Margrethe Svinvik (49) fra Surnadal
Ordfører i Surnadal kommune 

Det er dessverre slik at vi treng kvinnedagen no og i mange år framover. Kvinnedagen er med på å synleggjere at likestillinga mellom menn og kvinner ikkje er i mål. I vår del av verda handlar mykje om arbeidsliv og at kvinner i mange samanhengar blir behandla ulikt  berre fordi dei er kvinner. Men det viktigaste, tykkjer eg, er å vere solidarisk med kvinner som blir undertrykt på grunn av kjønn. Eit kvinnesyn som legaliserer vold, overgrep og som hindrar deltaking i samfunnet, må vi alltid kjempe mot. Eitt av FNs 17 berekraftmål er likestilling mellom kjønna. Likestilling er ein avgjerande faktor for berekraftig sosial og økonomisk utvikling, som igjen er nøkkelen til å ta vare på klima og miljø. 

Nadia Murad er ei ung kvinne som vann Nobels fredspris i 2018. Ho er for meg eit levande bevis på kva denne kampen handlar om. Ho har sjølv opplevd folkemord på sine næraste og IS-fangenskap med grove overgrep. Ho greidde på utruleg og dramatisk vis å rømme, og har sidan kjempa mot seksualisert vold bruka som våpen i krig. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å sjå kor prega ho var av det ho hadde opplevd då ho mottok prisen, men at ho likevel bruka kreftene sine i denne kampen. Det sett kvinnedagen i perspektiv.

Lene Gåsvatn (57) fra Rindal
Sokneprest i Rindal 

Om me treng kvinnedagen? Sjølvsagt, eller rettare sagt dessverre, treng me kvinnedagen. Kvinnedagen er internasjonal, og manar oss alle til solidaritet og arbeid for dei millionar av kvinner som lever under uverdige tilhøve utan den fridomen me tek som gjeven.

#MeToo-røyrsla syner oss tydeleg nok at ikkje alt er på stell her heime heller. Eg blir særleg oppgitt over alle som føler trong til å ta parti med grenselause maktmenn og gje dei offerstatus.

Biskop Rosemarie Køhn er mitt kvinnelege førebilete. Eg var den fyrste presten ho ordinerte. På 90-talet irriterte ho meg grenselaust då ho målbar dei nye meiningane om homofili i kyrkja, men i ettertid ser eg at ho gjorde rett. Rosemarie var av ein generasjon kvinneprestar som måtte tåle mykje motstand av såkalla teologisk art for å kunne realisere kallet sitt og ta plass. Ho og hennar samtidige tok støyten for oss som kom etter og kan stå på skuldrane deira. Dei er stor takk verdig.