Sanndrøymde Simeon

Luk 2,22-40 – Romjulssøndag -13.

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren.  For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren.  De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
  

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: 
  

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
 slik som du har lovet.
 For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
 et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.”

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
   

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
                                                                     

Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Eg kunne laga morsdagskake og strikke genser til far min, eg kunne vise fram karakterbøker og vitnemål, eg kunne koma heim med Jon, eg kunne vera så stolt, så stolt av kva eg hadde klart – men aldri! Aldri så stolt som då foreldra mine kom på besøk etter at eg hadde vorte mor.

Av alt eg hadde klart så langt, var denne vesle guten det absolutt maksimale. Slik det òg vart med neste og med neste baby eg hadde å syne fram.

Aldri var eg så stolt .... ! Skal tru om Maria også har det slik? Ho har gøymt så mykje rart i hjartet sitt etter at gjetarane var i stallen den natta ho vart mor og fortalte om englebesøk og fred på jord.

Dei gjer som pålagt etter lova, og fèr til Jerusalem for å innvie Jesus til Gud i Guds tempel. Den gong var det omskjæring og eit symbolsk offer.

Også i templet skjer noko rart og overmerkverdig, eitkvart som peiker framover i livet til dette vesle Jesusbarnet: Simeon kjem til templet mens Maria og Josef er der, og han forstår meir enn nokon annan kva Jesus er:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
 slik som du har lovet.
 For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
 et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.”

For mine øyne har sett din frelse! Gamlingen Simeon som har fått løfte om at han ikkje skal døy før han har sett Herrens salvede, har no fått det han har lengta etter så lenge: I Jesusbarnet ser han Guds frelse som er gjort i stand like for ansiktet på alle folk, eit lys til åpenbaring for heidningane og til ære for Israels folk.

Men Jesusbarnet skal ikkje få det enkelt, - han skal bli til eit teikn som blir motsagt og endå til skal det gå eit sverd gjennom sjela til Maria.

Me som ser framtida bakantil, kjenner til korleis det gjekk: Ja, det vart slik. Jesus vart til lys og frelse for mange og til anstøt for mange. Sorga til mor hans der ho står ved korset og ser sonen sin døy, må gjerne samanliknast med å få eit sverd gjennom sjela.

Gamlingen Simeon i templet er så glad, så glad for det han får vera med på. Eg veit ikkje kor mange gamlingar de har her i Rindal som er glad for å sjå at slekta går vidare gjennom borna de er her med, - at slekta går vidare gjennom Bror Opøie Derås og Martin Løseth. Men eg vil tru det er ein god del, sidan de vil koma hit til Rindalskyrkja for å få dei døypt.

Og så kan de vita – i dag og så lenge de er stolte foreldre – at de aldri kan gje borna dykkar noko større og betre enn dåpen. Tre små vasskvettar i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn legg livet føre dei små på ein måte som ingen curlingforeldre i sin villaste fantasi skulle kunne gjera.

Når dei gamle fèr herifrå, kan dei fare i fred fordi dei har sett barnebarn og oldebarn? Nei, dei gamle kan gjera som Simeon i templet og fare herifrå i fred når dei har sett at dei fekk frelsa i Jesus – akkurat slik desse to små har fått frelsa.

Kva har me å vera stolte av? Gode karakterar og svære prestasjonar blir lite, samanlikna med dette å setja born til verda. Like fullt kan me vera stolte av at dei er med på Jesus-laget som aldri i evigheit skal gå dukken. Kva om me sa til oss sjølve og også lærer borna våre innstillinga som går ut på dette enkle: Eg er kristen. Og det er eg stolt av. 

Nedafor ser du bilde frå barnedåpen.

Bror Opøien Derås med foreldre og fadrar

Martin Løseth med foreldre og fadrar