Rapport fra sauefjøset

Her i Ingebrigtslia ble lam nr 70 født i kveld, og det betyr at vi snart er halvveis i lamminga. Sauebonden er blitt pensjonist, så buskapen er redusert til 70 vinterfora. Det betyr bedre rom i fjøset og ei ikke så hektisk lammingstid som før.

En vellykka adopsjon

Adopsjon i sauehuset er ikke uvanlig, men en risikosport er det. Det kan gå smekkgodt, og det kan være fullstendig fiasko. Men hvis en oppnår å få ett kopplam mindre, kan det være verd å prøve.

Ei av søyene skulle etter ultralydskanninga ha fire lam, men det viste seg å være tre levende og ett dødt. Det fjerde hadde vært dødt ei stund og hadde nærmest gått i forråtnelse. Slikt skjer, og søyer som går med et dødt foster i seg kurer gjerne ei stund både før og etter fødsel, matlysten er dårlig og mjølkeprodusksjonen blir der etter. Derfor ble det litt smått med mat for den minste trillingen, nr. 15, som alltid kom sist i matkøen, og da var kilden som regel tom. Så her måtte det flaskefôring til, og vi så for oss at dette kom til å bli kopplam.

Et par døgn seinere ble ei søye som skulle ha bare ett lam lamsjuk, og vi tenkte at nå prøver vi å adoptere bort nr 15 til henne. Mens søya lå med sterke veer, henta vi nr 15 og gav henne et grundig bad i skyllekummen. All gammel lukt måtte fjernes. Deretter ble ho dynka med saltvatn (fostervatn er visstnok salt) og innsmurt med noe fostervatn som vi hadde samla opp. 

Det var en fortenkt, gjennomvåt, ynkelig og pjusket skapning vi la foran den fødende som tydeligvis trudde ho allerede hadde født, og umiddelbart begynte å sleike lammet, - at det allerede hadde fått øremerker, hefta ikke.

No dro det ut med lamminga. Det viste seg å være et stort bekkerlam på over 6 kg, og både jordmor og jordfar måtte dra det de var gode om for å få det ut. Da det endelig kom, var det så vidt det pikka liv i det, men etter en intens innsats fra både mor og fødselshjelpere, kvikna det til.

Nr 15 forsynte seg godt fra den nye mora, men storebror, som var ganske medtatt etter en hard fødsel, måtte ha ammehjelp et par døgn før han fant spenen sjøl.

Men i dag er begge i storform, hopper og spretter og henger sammen som erter-ris og deler seng i et gammelt deig-trau. Det er dem du ser i en av videosnuttene nedenfor.

Det er slik dagan’ går. Vi prøver å være til stede vel alle lamminger, det er så fort at noe kan gå galt. Mange føder lett og helt etter oppskrifta, men så er det setefødsler og baklengsfødsler innimellom og da må jordmor eller jordfar tre støttende til og berge liv. For det er det det går ut på,- å berge så mange små liv som mulig.

Gleder og sorger de vandrer til hope…

Ei natt tok vi imot trillinger, en lett fødsel der alt var normalt. Neste morgen da vi kom i fjøset hadde det jammen kommet enda et lam. Til sammen var alle fire 16 kg. Litt av ei bør å bære på!

Men så har vi også ei søye som ble liggende etter lamminga og trolig ikke kommer seg på beina igjen. Vi har prøvd å reise henne opp og stø henne flere ganger om dagen, men det ser dårlig ut. Enden blir vel til at bonden må ta fram skuddmaska, og det er det absolutt verste han gjør. Men det hører med til jobben, det og.

Noen glimt fra sauefjøset: