Populært med potetnattvore
Torsdag kveld var det tid for årets potetnattvore igjen, en årlig tradisjon på Rindal skimuseum. Og aldri før har vel så mange møtt opp på dette høstarrangementet.
Før i tida var det vanlig å ete potetnattvore i Rindal, om høsten når en kunne begynne å høste av årets potetavling. Som navnet tilsier var dette et kveldsmåltid, og det bestod ganske enkelt av kokte nypoteter, smør, flatbrød og surmjølk. Hvordan dette måltidet ble inntatt, varierte litt fra gard til gard.
Denne tradisjonen hadde nok vært godt gjømt i glømmeboka om ikke daværende Rindal Bygdemuseum for mange år siden tok opp tradisjonen, og siden har dette vært et årlig foretak, å samle folk til potetnattvore med et kulturelt innslag i tillegg hver høst.
Potetnattvoren inntas med andakt
I år var det ekstra stor oppslutning om arrangementet, trolig på grunn av det annonserte foredraget til Jon Solem. Til tross for at høstkvelden var både mørk, våt og kald, fant rundt 50 personer turen til muséet denne kvelden, slik at både ekstra bord og stoler måtte settes inn.
Jon Solem, lektor ved Surnadal videregående skole, med historie som fag, holdt et foredrag han kalte ”Den svenske invasjonen i Trøndelag i 1718”. Dette skjedde med andre ord for 300 år siden i år.
Solem tok oss tilbake til 1700-tallet, den gang nabolandet vårt, Sverige, var en stormakt, der den maktsjuke Karl 12. styrte. Etter å ha lidd et stort nederlag i Den store nordiske krig og tapt store landområder, ville Karl 12. prøve å sikre seg Norge. I 1718 gikk han til angrep på Sør-Norge ved Halden, der han selv ledet angrepet. Samtidig gikk en annen militær styrke, ledet av general Armfeldt, over grensa inn mot Verdal og videre mot Trondheim med 10 000 mann og flere tusen hester. På grunn av en våt og kald høst, oversvømmelser og oppløste veger, ble denne hæren sittende fast i Nord-Trøndelag. Mangel på forsyninger av mat og utstyr førte til plyndringer og sykdom. Dette førte igjen til store tap i de svenske styrkene, og naturligvis stor frykt og elendighet mellom lokalbefolkninga, der svenskene brutalt fór fram.
Trondheim hadde forberedt seg godt på angrep, noe som gjorde at Armfeldts styrker valgte å gå utenom og tok vegen opp Gauldalen mot Holtålen og Røros, der de på sin veg brente, plyndra og tok seg til rette, til store lidelser for lokalbefolkninga. Da Karl den 12. ble skutt ved Halden, befalte general Armfeldt retrett for sine styrker og beordra tilbaketrekning over Tydalsfjella tilbake til Sverige. Dette endte i katastrofe med den følge at flere tusen svenske soldater strøk med. Teaterforestillinga Elden, som årlig blir vist på Røros, har bakgrunn i denne historia.
Rindalinger i krigen
Ifølge Solem er det få kilder som forteller om rindalinger som deltok i krigen. Men det er kjent at Jon Langli fra Langlia deltok i denne krigen som oppasser for offiser Vincents Budde, som ledet forsvaret av Trøndelag. Jon Langli skal ha tjenestegjort i 9 år, og i Langlia skal det finnes våpen og utstyr etter han.
Det finnes også kilder som sier at en styrke på 400 av Armfeldts menn tok seg mot Orkdal og Meldal, mellom annet for å prøve å få kontroll over gruvene på Løkken. En del av denne styrken var videre på veg mot Rindal og Surnadal, men skal ha bli stoppet et sted på Rindalsskogen. Nordmøringene hadde tydeligvis hørt rykter om at svenskene var i anmarsj og mobiliserte alt de hadde av mannskap, soldater, bønder og husmenn. Og med alt de hadde av våpen, økser og høygafler møtte de svenskene. Her har det etter all sannsynlighet vært en blodig trefning, der utfallet var at svenskene ble skremt og trakk seg tilbake. Men dette finnes det, så vidt vites, få eller ingen skriftlige kilder på. Derimot skal det være nedskrevet at ”surnadalske skiløpersoldater” skal ha deltatt i enn trefning ved Støren, og som surnadalske er vel også rindalinger å regne på denne tida.
For oss i dag er det vanskelig å sette seg inn i hvilken enorm frykt og lidelse denne krigen skapte og etterlot seg, både for innbyggerne i de bygdene som ble berørt og for soldatene som deltok aktivt. Og de som overlevde grusomhetene ble trolig merka så lenge de levde.
- Historia er det viktig at vi har med oss, blir påmint om og ikke glømmer.
Og etter potetnattvore, kaffe, foredrag og trekning på utloddede gevinster var det bare å gi seg på tur heimover igjen en mørk og våt høstkveld.
God og mett!
Ragnhild Stavne Bolme fra arrangøren, Rindal skimuseums venneforening, og foredragsholder Jon Solem.