Ordførerens tale i Rindal kirke

Ordførerens tale ved åpningen av grunnlovsjubileet i Rindal kirke, 23. februar 2014. 

Kjære rindalinger og alle andre som har funnet veien til kirka i dag.

Det er med stor respekt og ydmykhet jeg bestiger prekestolen her i rindalskirka. Jeg var nok litt usikker på om presten mente alvor da tilbudet kom. Men jeg har skjønt at man både kan og skal stole på presten! Så takk Lene – jeg er glad for å få denne muligheten til å si noen ord til dere ved denne anledningen.

Selv om kirka langt fra er full, er det heldigvis flere tilhørere her enn da jeg debuterte på landets fremste talerstol, på Løvebakken en sen novemberkveld i 2001. Men følelsene kan faktisk sammenlignes.

Hvorfor står jeg så her? Jo, vi starter markeringa av grunnlovsjubileet her i Rindal i dag. Senere skal vi selvfølgelig ha ei markering på 17. mai, vi skal ha arrangementer i august og vi skal arrangere et nytt Nergaardseminar den 16. oktober. Da skal vi spørre hva som er lokaldemokrati, for oss. I tillegg til dette er det forskjellige opplegg i skulen.

1814 -  200 år høres veldig lenge ut. Og når en ser bilder, hører om kommunikasjonene og om folkelivet på den tida, føles det som om det er veldig lang tid. Men på den annen side, det bor folk rundt oss som har levd nesten halvparten av denne tida. I den store sammenhengen er ikke 200 år så veldig lang tid!

Hvorfor starte i kirka? No skal vi få høre mere om historia under kirkekafeen etterpå, men litt også fra min side. Innledningen i prinseregentens sirkulære til biskopene, datert 19. februar 1814 var som følger: «den bedste begynnelse til alting er at begynde med Gud. Fra ham kommer velsignelse når vi gjøre hva ret er». Når vi gjøre hva ret er, er ikke det en god rettesnor og leveregel? 

Hvordan fungerte demokratiet for 200 år siden? Rindalinger og surnadalinger var samlet i Raneskirka og valgte utsendinger til valgmøte i Amtet, i Molde, som igjen valgte sendemenn til Eidsvollmøtet. Ikke så ulikt dagens praksis. Vi velger utsendinger til et nominasjonsmøte, ofte i Molde, som setter sammen valglister som igjen legges fram i valg til Stortinget.

Igjen, hvorfor kirka? Selvfølgelig for ordet og forkynnelsen, men også fordi at kirka på den tida var den store møteplassen i lokalsamfunnet. Ikke bare kirkerommet, men også kirkebakken.

De 112 representantene på Eidsvoll kom fra alle deler av Sør-Norge. Ja, jeg sa Sør-Norge. Sirkulæret fra regenten til biskopene nådde ikke fram til de tre nordligste fylkene tidsnok til at de rakk fram til Eidsvoll. (det var ingen sms på den tida.). Utsendingene kom med forskjellig bakgrunn, forskjellige synspunkter og forskjellige strategier. Og ikke minst; noen var svenskevenner og andre var danskevenner. Men noe hadde de felles og jeg tar med et sitat fra en representant ved avslutningen i mai: «Jeg vet intet Europas, intet jordens rike, hvis borger jeg heller ville være enn Norges. Jeg må rent ut sige at jeg aldri har tiltrodd meg de varme følelser for Norge som jeg i dette øyeblikk besjeles av.» Dette var altså uttalt i 1814. Det var krig i Europa og svolt og fattigdom i Norge. Med dette bakteppet fikk vi altså Europas mest moderne og radikale Grunnlov, basert på folkestyre. Selv om bare 40 % av alle menn over 25 år kunne delta i utvelgelsen av valgmenn. Dette litt i kontrast til det Norge vi ser i dag. Kontrast i det vi i dag kanskje er verdens rikeste land  med de beste velferdstjenestene.  Og vi har et veldig åpent samfunn med full ytringsfrihet. Dette er veldig bra! Men er vi tilfredse, setter vi stor nok pris på hvor godt vi har det i landet vårt? Etter mitt syn er svaret nei. 

Tilbake til Grunnloven og 1814. Den ble veldig flott grunnlag, men det har vært en lang vei fram til der vi er i dag. Vi har vunnet mye på veien, men som sagt, vi har nok også mistet noe.

Jeg vil nå stoppe opp ved noen årstall på denne veien. 

Først 1837.

Dette året ble formannskapslovene vedtatt i Stortinget. Bygdefolk/bønder kunne velges til Stortinget (feks det såkalte bondetinget i 1833), men det var ingen særlig folkevalgt styring av det lokale samfunnslivet. Jon Nergaard fra Romundstadbygda jobbet hardt, landet rundt, med disse spørsmålene i mange år rundt 1830. Karstein Alnæs, Kåre Willoch og flere har plukket ut de 100 mest betydningsfulle nordmenn de siste 200 åra. Jon Nergaard er ikke med på denne lista. Ole Gabriel Ueland som tok over som frontfigur for dette arbeidet, er derimot med. I boksamlinga, Historien om Norge skriver den samme Karstein Alnæs følgende om Nergaard : «Jon Nergaards stjerne falt brått. Som leder ble han snart stilt i skyggen av Ueland, han var ingen taler og hadde ingen praktisk-politiske talenter. Motgangen gjorde han like bitter som framgangen hadde gjort ham framfus og æreskjær.» Ok, tenkte jeg når jeg leste dette. Men Nergaard gjorde mye av forarbeidet og han var vår mann, vår representant og vår helt fra denne tida.

Neste årstall det er naturlig å stoppe ved er 1857.

Rindalingene ville klare seg selv. Og på nytt sto kirka sentralt. Avstand til hovedkirke og tingplass ble brukt som hovedargument for løsrivelsen fra Surnadal. Til tross for lite arbeid i bygda og stor utflytting, spesielt til Amerika, skjedde det mye positivt i bygda i åra etterpå. Det var stor optimisme og noen av oss mener at det har skjedd mye bra helt fram til i dag. Det er vel også noen som mener at vi skal klare oss selv også i åra framover.

Dette skal ikke være noen historietime, men noen flere årstall på veien.

1905 og unionsoppløsningen må nevnes. Og det neste er 1913. I fjor markerte vi stemmerettsjubileet. Det gikk altså 99 år før kvinnene fikk stemmerett! Det høres unektelig rart ut i dag. Og veien har vært lang. Vi fikk Gro sin kvinneregjering, Ingrid Bjerkås som den første kvinnelige prest og Kirsti Kolle Grøndal som første kvinnelige stortingspresident.  Det har skjedd veldig mye også på dette området og her i kirken i dag har vi kvinnelig kirkeverge, klokker og prest. Og så skal ikke jeg ta stilling til om vi har full likestilling i dag.

I 1940 kom krigen og i 1945 frigjøringen. Oppbygginga på 50-tallet og oljen på 70-tallet har også hatt stor betydning for utviklinga av samfunnet vårt. EU avstemningene i 1972 og 1994 der folket sa nei til unionen var også viktig og riktig i forhold til grunnloven og selvråderetten vår. 

I denne perioden har vi også hatt stor innvandring til landet vårt. Et velstandssamfunn som vårt tiltrekker seg mange med forskjellige nasjonaliteter, kulturer og religoner. Dette har vært krevende for oss. Men vi har vel stort sett taklet det bra. Og arbeidslivet vårt trenger de aller fleste av dem. Dette dreier seg om solidaritet, romslighet og mangfold. Og så får våre folkevalgte sørge for at Grunnlov og andre lover er tilpasset dette, og at lovene gjelder for alle. Også her i Rindal har vi fått forespørsel om å ta i mot flyktinger. Vi er bedt om å ta i mot 10 stk i 2014, 10 i 2015 og 10 i 2016. Kommunestyret skal ta stilling til dette no i vår.

Lokalt i Rindal var også 1964 et viktig årstall.  Det var nok både viktig og riktig for rindalssamfunnet at vi så sterkt kjempa for å bestå som egen kommune den gangen. Det har vært flere runder om dette spørsmålet også i de senere åra. No kommer en ny runde. I framtida skal vi ha robuste kommuner, hva det nå enn er. Som rindalinger må vi spørre oss; Hva vil vi nå? Hvor hører vi til? Hvem vil vi slå oss sammen med? Og hva er lokaldemokrati for oss? Jeg har fortsatt tru på at vi kan klare oss selv. Men jeg skal på ingen måte bestemme dette alene. Hva mener rindalingene? Jeg ber om engasjement! Og kanskje vi bør ha ei folkeavstemning.  

Kanskje vil 2014 bli et årstall som hører med i ei slik oppsummering i framtida. Forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet har vært nedstemt i Stortinget mange ganger. Det ligger på nytt på Stortingets bord. Kanskje det blir ja i 2014.

Det har også vært stor utvikling i kirka gjennom disse åra. Jeg er ingen kirkehistoriker, men registrerer at kirka fortsatt har en sterk og dominerende plass og stilling i lokalsamfunna, også i vårt. 

Det har vært sterke vekkelsesperioder. Hans Nilsen Hauge reiste også gjennom bygda vår og satte sine spor. Jeg nevnte Jon Nergaard. De fleste som har fått sitte i ordførerstolen her i Rindal etter 1857 er i slekt med Nergaard og har slektsrøtter fra aktive haugianere i bygda. En kan spørre seg om det er tilfeldig.

Vi fikk ny kirke i 1870 - åra. Og vi har hatt et aktivt misjonsarbeid. 

Jeg nevnte Ingrid Bjerkås. Rosemari Køhn og Gunnar Staalset har også representert utvikling, men ikke uten kamp.

 Det er ingen hemmelighet at jeg jobbet både lokalt, i partisammenheng og i regjeringsapparatet for å beholde statskirka. Slik gikk det ikke. Men jeg har stor tiltru til at kirka selv klarer å bevare den folkekirka som veldig mange av oss ønsker. I utmarkspolitikken er det et begrep som heter å tilpasse seg tida og tilhøva. Kirka har klart dette på en grei nok måte, men mange vil hevde at det har skjedd i rykk og napp. Vi har ulike behov for kirka, for ordet og forkynnelsen, men også for anledninger i glede og sorg. Og vi har forskjellige ønsker om å ivareta selve kirkebygget, den største kulturskatten vår. Jeg var ikke i Oslo den 22. juli i 2011, men jeg var der den 23. og den 24. og i ukene etterpå. Folket strømmet ikke til Slottet og til Stortinget, nei det var Domkirken og plassen rundt som ble fylt med blomster og som var full av folk i flere uker. 

Jeg vil gi ros for tiltaket «Arena kirke.» som åpner kirkerommet på en ny og fin måte. Jeg er ikke teolog, men jeg er sikker på at Jesus er like glad i gardbrukeren i Gåsvatne når han synger Elvismelodier i kirka som når han synger salmer.

Til slutt litt fra lokalpolitikken. Det er stor aktivitet i bygda vår, spesielt rundt sentrum. Vi fornyer og utvikler lokalsamfunnet vårt. Jeg er glad for dette og stolt over alt vi faktisk får til. Vi har også klart å skaffe mye ekstern finansiering til mange av prosjektene. I åra framover er jeg sikker på at krefter og ressurser må rettes mot videre utbygging av Rindal Helsetun, Planarbeidet er såvidt i gang. Jeg trur kanskje at vi også må prioritere næringsarbeidet noe høyere i åra framover,

Du fagre heimbygd, vår fødestad

du gjev oss vyrke å finne

til runeskrift på ditt sogeblad

i sus av store minne. 

Du er for oss så trygg ei hamn, 

til deg vi alltid vender.

Du gjev oss kvile i din famn

når dåd og dagverk ender.