Nydelig kirkekonsert i Stangvik kirke.

Og det var jentene som virkelig stod i sentrum denne søndagsettermiddagen. Nidarosdomens Jentekor med sin dirigent Anita Breivik. Mezzosopranen Maija Skille og Stangvikgjellingen Magnhild Frydenlund Brøske på klaver. Flotte, dyktige jenter som på hver sine forskjellige måter bidro til at det ble en god oppevelse for de godt og vel 200 frammøtte. Kirkekonsertene i Stangvik har ord på seg for å være et trekplaster som folk strømmer til. Så også denne Vårsøghelga

Konserten startet med at Nidarosdomens Jentekor dukker opp bak oss og kommer gående nedover sidegangene. Nynnende. Syngende. Så vakkert som bare et jentekor kan. Også senere i løpet av konserten deler jentene seg opp. Noen står baki kirka, mens de andre står framme "på plassene sine". Stemmene fyller kirkerommet på en helt annen måte og det er bare å lukke øynene og nyyyte sangen. Som kommer allstedsfra. 

Jeg satte spesielt pris på korets framførelse av Laudate Dominum.  For meg en kjent sang som vi også synger i Halsakoret. Men arrangementet var annerledes i dag. Sangen hadde fått en touch av Egil Hovland og framstod i en annen drakt. En kledelig drakt som passet jentekoret og de klare jentestemmene kjempegodt.  

Underveis denne ettermiddagen blir jentene akompagnert av Henning Sommerro. Akompagnert av organisten. Eller de synger helt alene- med sanger båret bare av disse fine jentestemmene. Men dirigent Anita Breivik er korets  stødige støttespiller hele veien.

Korets vakre jenterøster var klare og tydelige. Behagelige å lytte til. Ordene de sang var, som Henning Sommerro sa innledningsvis- på latin- og derfor vanskelig å forstå. Men klangen den er universell, og sangene ble fremført på en sakral måte som kledde kirkerommet godt. Vi ble hensatt til dypere deler av oss elv. Bortenfor ordene. Til det guddommelige som forstår alt.  Som berører hjertet vårt. Uten ord.

Stangvikgjellingen Magnhild Brøske har tydelig fått med seg noen musikalske gener til bruk på livets vei. Jenta trakterte klaveret på en lett og uanstrengt måte, og tryllet fram klassiske barokktoner så vi bare måtte gi oss ende over. Selv om barokk i utgangspunktet ikke er en favorittsjanger, kunne vi ikke la oss annet enn impronere. Det var noe i måten hun spilte på som fikk oss til å rett og slett nyte stunden sammen med henne.

Levangerjenta Maija Skille sang seg inn i hjertene våre flere ganger i løpet av Vårsøghelga. Først traff vi henne på Kleiva, Siden ble hun med på puben på Kulturhuset. Vi møtte henne i Stangvik Kirke og til sist også i Storstua på Vårsøghelgas avslutningskonsert. Jenta sang seg inn i hjertene våre fra første øyeblikk med den sterke røsten sin. Mezzosopranen har et variert reportoar og er i tillegge en sjarmerende jente som vet å få publikum med seg. Også hun brukte kirkerommet ved å komme syngende ned midtgangen. Tonene startet bak oss, ble båret fram og svant til slutt også hen bak oss.

Nidarosdommens Jentekor avsluttet ettermiddagen med den eneste norske sangen; Søk Herren. Lekende, lett og eksperimenternede i formen. Jentene høstet trampelkapp og stående ovasjoner og ble nok fint nødt til å trø til med ekstranummer for at publikum skulle gi slipp på dem. 

Takk til deg, Henning, for dine bidrag i årets og de foregående års Vårsøghelger!