Norges første fredede bygg

Bildet over: Mang en Ola og Lars har løpt i trappene på Ner-Løset'n.

Stortinget vedtok 3. desember 1920 en ny lov om bygningsfredning, som skulle håndheves av en antikvarisk bygningsnemd med riksantikvaren som «formand». I løpet av de neste to årene ble materiale og forslag til bygninger som skulle fredes samlet inn fra hele landet i regi av lensmenn, lokalhistorikere, arkitekter og tillitsmenn i Fortidsminneforeningen.

Fem gårder i Rindal ble foreslått å stå på fredningslisten, deriblant Helgonset, Bjørnstad, med årstallet 1161 innrisset på låven, Grytebakken og Almberg, i tillegg til Nedre Løset. Disse blir blant annet beskrevet som maleriske gårdstun og typiske eksempler på bygninger i distriktet, men det var altså nordmørslåna på Ner-Løset’n som ble valgt til fredning:

Hovedbygningen er en lang to-etages tømmerbygning med staaende panel og torvtak. Midtpartiet er bygget ca. 1810, sidepartiene ca. 1850. Samtidig med tilbygningen fik bygningen de to hovedindgangsportaler med sine kraftige søiler. I fjøset staar en dør med svære beslag fra den gamle Rindalens kirke, kan man lese i beskrivelsen fra 1920-tallet.

Lene Landsem fremmer i sin eksamensoppgave i arkitekturhistorie, Møte med Nedre Løset fra 1985, teorien om at Nedre Løset ble valgt fordi gården gjennom flere generasjoner har fostret menn som har vært med i styre og stell i bygda, og derfor har en spesiell plass i lokalmiljøet. Men arkitekt Jens Peter Ringstad i Møre og Romsdal fylkeskommune tegner et litt annet bilde av hvorfor nettopp Ner-Løset'n ble fredet:

- Det er absolutt en prektig og storslagen bygning med store dimensjoner på det meste; to etasjer og to portaler, en staselig stue og en vedkomfyr du knapt finner maken til, sier han (se bilde lenger nede i saken).

Ringstad peker på at de store nordmørslåna er ekstraordinære bygningstyper sammenlignet med de langt mindre låna i Romsdal og på Sunnmøre. Han opplyser i tillegg om at at Nedre Løset, sammen med de fredede nordmørslåna på Ranes og Åsskard i Surnadal, ble plukket ut til å utgjøre et representativt utvalg av byggeskikken i området.

Folket på Ner-Løset'n

Det er vel heller tvilsomt om det historiske vedtaket i Kristiania i 1923 har noe særlig påvirkning på dagliglivet på Ner-Løset'n. På fredningstidspunktet var det Lars Olson Løset (f. 1883) som bodde på gården. Han utvandret til Amerika i 1907, hvor han giftet seg med Oline Olsdotter Tørset, før de to returnerte i 1911 og tok over gården.

Foto av Lars O. Løseth og Oline O. Løseth er i dag på Rindal Skimuseum.

Den amerikanske vielsesattesten til Lars O. Løseth og Oline O. Løseth, datert 8. juni 1909. I dag på Rindal Skimuseum.

Lars og Oline fikk sønnen Ola (f. 1911, ugift), som i 1949 tok over gården og drev den frem til 1982. Da tok Olav Skjermo over, som eier gården i dag men bor et steinkast lengre ned i bakken.

Det har nok bodd folk på Nedre Løset i uminnelige tider, men den første oppføringen i Hans Hyldbakks Gards- og ættesoge for Rindal over gårdens beboere er Trond Løset, som var bruker på gården i 1645. Han etterfølges av Ola Larsson (f.1790, gift i 1816 med Anna Hallvardsdotter Grønli) som fikk skjøte på gården for 600 riksdaler i 1812. Larsson var haugianer og gikk til fots til Bredtvedt for å møte Hans Nielsen Hauge. Larsson var en av de fremste mennene i bygda – han var blant annet med i bygdekommisjonen og kommunestyret og var en generelt «opplyst og skrivekunnig mann», som Hyldbakk formulerer det. Larsson hadde for øvrig en sønn, Oluf Eilert, som blant annet ga ut to fransk-norske ordbøker.

Lars Olson (f.1819, gift i 1848 med Guru Jonsdotter Storholt) tok over gården i 1851. Han var også politisk aktiv og var blant annet ordfører i Surnadal 1854-55. Da Rindal ble egen kommune i 1857 ble Olson Rindals første ordfører - et verv han hadde i 10 år. Olson satte opp steinfjøset i 1869, som ennå står der. Fjøset er senere påbygd og modernisert.

Maleri av Rindals første ordfører Lars Olson. Det er datert 1857 og tilhører i dag Rindal Skimuseum.

Ola Larsson (f.1855, gift i 1879 med Rannei Nilsdotter Bjørnstad) var den neste til å ta over gården. Ola var kjent som «Stor-Løsetinn» - «ein stor og ferm kjempekar, som var vide kjent utover bygdene både på Nordmøre og i Trøndelag», skriver Hans Hyldbakk.

Disse møblene sto i finstua på Ner-Løset'n mens Rannei Nilsdotter Bjørnstad huserte der. Møblene står i dag på Rindal Skimuseum.

Staselig stue og stor vedkomfyr

Selve låna består av tre forskjellige tømmerkasser som er bygget sammen, hvor den vestlige sannsynligvis er eldst.

Dagligstua og midtdelen av loftet ble istandsatt rundt 1940. Tømmerveggene i dagligstua er lys blå, men har opprinnelig vært rødmalt, noe som kan ses på ett av bildene nedenfor. De gamle ildstedene, en stor peis av «rindalstypen» med firkantet kappe og i naturstein, samt en bakerovn, ble revet rundt 1940. Ola Løset forteller til Lene Landsem i 1985 at bestefaren ble rasende da peisen ble revet, for han hadde ikke tro på at det var tilstrekkelig med bare en vedovn. Den tidligere nevnte vedkomfyren kom til gården i 1911 da Lars O. Løset kom hjem fra Amerika og tok over. Vedkomfyren står i dag i det gamle bryggerommet, men sto tidligere i dagligstua. Bryggerommet ble brukt til all innendørs arbeide på gården, enten det var vasking av klær, kjerning av smør eller koking av syltflesk, forteller Ola Løset tilbake i 1985.

Finstua er malt lys grønn og har kapiteler med «kroner» rundt hele rommet. Gulvet er malt rødbrunt, men har også hatt mønster i svart og hvitt - se bilde under. Lene Landsem antar at rommet ble malt på midten av 1800-tallet. Her sto flotte møbler, blant annet et hjørneskap og en himmelseng med gullmalte runde kuler på toppen. På veggene hang store foto av gårdens eiere gjennom flere generasjoner.

I kårstua står en gammel grue av den tradisjonelle «rindalstypen» med firkantet, trekledd sokkel. I kårkammerset står en gammel vindovn på tresokkel, hvor ovnsdøra er nesten gjennombrent. Den har en running på toppen og på siden et bilde av Abraham med løftet sverd, da han skulle ofte sin sønn Isak. På kårstueloftet står en høy etasjeovn.

Fra kårstua ser man gjennom dagligstua og til døra til finstua. Grua skimtes til venstre i bildet.

I andre etasje var det soverom for kårfolk og tjenestejenter, samt overnattingsmuligheter for omstreifere, men det har også foregått handel der.

Første etasje er stort sett beholdt som den var, og står derfor igjen som et blikk inn i svunne tider. Slik bygget står nå har det lite bruksverdi for eier Olav Skjermo og slekta, da en eventuell omgjøring til moderne bolig vil bety så store inngrep i det originale interiøret at bygget mister sin autentisitet. Men arkitekt Jens Peter Ringstad forteller at fylkeskommunen og Riksantikvaren har visse ønsker og planer for Norges første fredede bygg.

Følg med på andre og siste del, når vi ser nærmere på selve restaureringsarbeidet - og på fremtida for Ner-Løset'n.