Når Gud er fattig

Blæst'n deltek som vanleg julekvelden. (Arkivfoto)

Rindal kyrkje julaftan kl.15.00.

Er det noko me er stolte av i dag, må det vera heimen vår. Ja, det vart vaska og reint i år også. Det kom inn juletre og god lukt. Sølv og messing er pussa, julepynt og julegardiner hengt opp, bordet er dekt og alt er på stell. No kan jula berre koma!

Det var ikkje såpass å vera Maria! Ho og Josef har gått frå hus til hus for å be om plass til overnatting og fødsel, men nei. Det er ikkje rom i noko herberge, det er ikkje ei seng å oppdrive for den gravide ungjenta, det er ikkje noko.

Langt borte frå sine, i eit uthus. Der set Maria barnet sitt til verda. Dei er like heimlause, alle tre: Maria, Josef og barnet. Verkelegheita er så brutal og gjerrig at den let seg ikkje pynte på. Golvet er like hardt og kaldt som gjestfriheita i Betlehem er det.

Langt heimanifrå og heimlause. Fattigfolk som må klare seg som best dei kan med fødsel i uthuset. Det skal ikkje gå mange åra før me ser forrakten sett i system: Vegen mellom stallen i Betlehem og Golgata i Jerusalem er kort for dette Jesusbarnet som er for stor for denne verda. Sjølv om han er født i eit uthus aldri så mykje - .

Kontrastane blir så store, og likevel er det så tett mellom ytterpunkta at me kan synge om det på eitt inn- og utpust: Velkommen frå din himmelhall til denne verdens tåredal. Hvor man deg intet annet bød enn stall og krybbe, kors og død.

Hadde det vore enklare å ynskja Jesus velkommen om han var sver kar og kom i limussin? Hadde det vore enklare å ynskja Jesus velkommen om han hadde teke med seg noko av alt glitteret og gullet me forestiller oss at skal vera der oppe i himmelen?

Det ville vore vanskelegare då, vil eg meine. Me har jo så stor respekt for kjendiseri og popularietet, for rikdom og jåleri, fasade og posisjon!

Når sjølv ikkje Gud er finare på det enn at han let seg inkarnere og bli født med sveitte og veer, med blod og skrik i ein stall, då er han vel ikkje for fin for oss heller?!

Me er stolte av heimane våre. Me har pynta til Jul så det skal skinne i kvar ein krok.

Men uansett: Me veit det vèl at det er begrensa kor lenge me skal bu heime. Det er begrensa kor lenge me skal leva her på jorda også.

Skal må få livet som skal vara evig, må me gripe det. At det nye livet kjem til oss som eit framandt barn som er sveipt og lagt i ei krubbe …. det er noko me gjerne må arbeide ei stund med å begripe.

Når Den heilage og evige Gud kjem til verda på ein slik måte, demonstrer han i alle fall tydeleg nok at han ikkje er for stor på det. Han er ikkje likar` enn at han er født for oss.

Juleevangeliet, Lukas 2,1-20:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
 

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket:

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
 

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.