Med stålvilje og hverdagshumor

Line liker en utfordring. Gjerne flere på én og samme tid. 28-åringen har derfor flyttet mye, studert mye, trent mye, og opplevd mye.

Etter fullført videregående i Surnadal dro Line for å gå landbruksskole på Kvål. Året etter gikk turen til Steinkjer og husdyrvelferd. I 2009 flyttet hun til Oslo, for å starte dyrepleierutdanninga ved Norges veterinærhøgskole. Men etter tre år med klinikkarbeid og smådyr fant Line ut at hun ville lære mer. Utvide arbeidshorisonten. I 2014 falt valget på sykepleie, og til jul i fjor var hun halvveis i studiene. Da sa det stopp.

Tanzaniansk bingo

Som en del av sykepleiestudiet valgte Line og noen av hennes medstudenter å ta folkehelsepraksis i Tanzania. 20. november reiste de nedover for å jobbe og studere på en HIV-klinikk. Uka før eksamensoppgaven skulle leveres dro Line og studiegruppa til Zanzibar for å skrive og nyte øylivet. Samme kveld som oppgaven ble levert kom de første tegnene på at noe ikke var som det skulle.

- Vi trodde først det var matforgiftning, ut fra de første symptomene, sier Line.

Hun ble sengeliggende fra fredag kveld til søndag, og da det nærmet seg hjemreise for de andre lå Line i fosterstilling. Det ble klart at hun måtte få hjelp, og på et tanzaniansk sykehus fikk hun væskebehandling i ett døgn. Ett døgn ble til to, tre og fire. Oppholdet gjorde ikke stort for å bedre situasjonen, og Line beskriver behandlingen som en gjetting på diagnoser.

- Jeg føler det var litt bingo, smiler hun skjevt.

Julaften sørget derfor et norsk kriseteam, en norsk sykepleier og den norske ambassaden for at Line ble flydd til sykehus i Nairobi, Kenya. Der ble det konkludert med at hun hadde nyresvikt som følge av hemolytisk-uremisk syndrom (HUS). Norsk Helseinformatikk beskriver en sjelden, alvorlig blod- og nyresykdom. Den dag i dag er det ikke klart hva som har forårsaket sykdommen hos Line, men den har med all sannsynlighet kommet fra E. coli-bakterier.

På sykehuset i Nairobi fikk hun dialyse og blodoverføring.

- Jeg husker ikke så mye av julaften eller første og andre juledag.

Etter å ha hatt en medstudent hos seg de første sykehusdagene, kom pappa og tante nedover for å være hos Line i jula. 6. januar ble hun sendt til Ullevål sykehus, hvor hun ble værende til 21. januar.

Motivasjon og mål

Etter å ha vært sengeliggende i en måned måtte den ellers meget fysisk aktive Line ha hjelp til å gå igjen. For selv om hun har vært mye på farten, har det vært én ting som har vært konstant i Lines liv i mange år, nemlig Taekwon-Do. Treninga, drakten og miljøet har fulgt henne siden 2003, og har vært en grunnleggende del av rehabiliteringa, både psykisk og fysisk.

 - Det hjelper meg oppatt igjen. Jeg kan ikke se for meg å ikke drive med dette, sier Line.

Oppatt kom hun også ved hjelp av fysioterapi, en stor porsjon tålmodighet og måneder med små, overkommelige mål.

- Jeg for og gikk med «prekestol», og så ut som jeg var 80 år, ler Line mens hun demonstrerer rullatorteknikken sin.

Sakte men sikkert ble hun bedre. Den tidligere landslagsutøveren på National Taekwon-Do Norway nådde en milepæl da hun etter tre forsøk klarte å gå den hele (slake) bakken i Trosterudveien på vei hjem.

Den som intet våger…

Line gir seg ikke så lett. Etter Trosterud-triumfen ble målene hårete, som hun selv sier. Etter påske skulle hun inn i TKD-drakta igjen.

- Det er viktig å sette seg litt hårete mål. Går det ikke, så har man i alle fall prøvd, fastslår Line.

Etter påske klarte hun å delta på 20-minutters treningsøkter, og om noen uker tar hun sikte på gradering til andre delgrad på 3. Dan, under treningsleir for voksne. Graderingssystemet i Taekwon-Do er komplisert for de uinnvidde, men det er kort fortalt ikke en simpel affære.

- Jeg hadde aldri tenkt over hvor god form man må være i – balanse, bevegelighet, styrke, kondis, ler Line.

Stor heiagjeng

Det har hele tiden vært viktig for Line å holde familie, venner og bekjente oppdatert på både sykdomsforløpet, rehabiliteringsprosessen, og de mange små fremskrittene. Hun har derfor brukt sosiale medier aktivt for å sørge for at disse får førstehåndsinformasjon. Det har vært en udelt positiv opplevelse.

- Det er så koselig, for det er så mange som heier på meg, smiler hun.

I juni spurte Line legen sin om hva hun skal si til de som spør hvordan det går. Svaret er utvetydig etter fem måneder med blodprøver. De viser stagnasjon på et høyt verdinivå, noe som tilsier permanent nyreskade. Selv om Line nå ikke har noen fysiske symptomer, og ikke er avhengig verken av dialyse eller medisinering, må hun likevel leve i visshet om at nyrene en dag igjen vil svikte. Men hun lar ikke sykdommen diktere hvor eller hva hun vil. Nå har Line et nytt mål: å bli den beste sykepleieren hun kan bli.

- Skal du fremover her i verden må du pushe på litt, fastslår hun.

Afrikansk-surn’dalsk maratonløper?

I tillegg til en soleklar vilje av stål er det tydelig at humor er en viktig del av hverdagen.

- Det er nok som er dystert her i verden. Og alt jeg gjør har jeg igjen for senere i livet, så slik jeg ser det finnes det ikke noe alternativ, sier hun.

Det kan se ut til at nettopp humoren er nedarvet fra mor og far Reiten. Etter blodoverføringa i Nairobi kan nemlig Line skilte med afrikansk blod i årene, noe som ikke går upåaktet hen.

- Mamma tuller med at jeg kommer til å få afro, ler Line.

Og pappa Ståle er overbevist om det afrikanske blodet, i kombinasjon med høydeoppholdet i Nairobi (1.795 moh), gjør at Line har en lysende fremtid som maratonløper.

Line gleder seg til å tilbringe resten av sommeren i Surnadal. Hun har flere fjelltopper på ønskelista, samt to Taekwon-Do-leire, både som deltaker og instruktør, før hun gjenopptar sykepleierstudiene i Oslo til høsten. Selv om hun stortrives i hovedstaden savner hun hjembygdas fjelltopper iblant.

- Det e’kje nå Knykjen i Oslo, smiler Line.