Kroppsklemma

«Kroppsklemma» av dr. Kari Løvendahl Mogstad.

Cappelen Damm – 2017

«Kontekstkollaps» er ordet som sitter igjen etter å ha lest denne boken. Det er ordet jeg har lett etter mens jeg har forsøkt å beskrive den fragmenterte informasjonsflyten som barn i dag møter i sin oppvekst, hvor barn bombarderes med alt mulig uten noen pedagogisk linje i alt det som møter dem på alle skjermene - skjermene som nå langt på vei erstatter det klassiske samværet i hjem, skole og i vennekrets.  – Kontekstkollaps. Livets komponenter er tatt ut av sin sammenheng, ut av sin kontekst. Slik også kroppen. Kroppen er blitt et objekt, tatt ut av sin kontekst, ut av sammenhengen den hittil har hatt i menneskehetens historie. Kroppen blir gjenstand for et angrep fra alle hold. Det er det mor til 5 og lege, dr. Kari Løvendahl Mogstad skriver om. Boken er et bestillingsverk fra Cappelen Damm. Boken bør komme på pensumlisten for alle foreldre, for alle lærere, for alle leger og alt helsepersonell – og for besteforeldre og for ungdommen selv. Og: for politikerne - som legger rammene om det menneskelige liv i samfunnet.

     Dr. Kari har gjort et langvarig og grundig forarbeid. Hun har vært ute og hentet inn for oss

sentrale uttalelser fra et stort galleri av fagfolk, deres undersøkelser, deres forskningspublikasjoner, deres aviskronikker - og hun gir oss innsikt i et stort register av opplysninger fra statistikk som underbygger det hun sier og som opplyser oss. Hun vever fagkunnskapen inn i et lettleselig og flytende språk hvor faginformasjonen smidig glir inn i flyten i teksten. Bortsett fra et par hvileskjær er det driv i boken som kjører leseren stadig videre – for det angår oss! Dette angår oss alle. Hun er personlig i boken, men blir aldri privat, selv når hun bruker eksempler fra egen legepraksis og fra egen familie, og ganske ofte tillater seg å si – Jeg mener at…og dermed identifiserer forfatterstemmen.

     Som filolog har jeg møtt ord i denne boken som er helt nye for meg, enda jeg nå er 72 år. Det i seg selv har vært veldig interessant i lesningen, men – det er ett ord jeg savner gjennom hele diskursen og behandlingen av emnet: - Erotikk, erotikken, erotisk, det erotiske. Som lærer har jeg alltid i seksualundervisningen undervist mine elever i forskjellen mellom  pornografi og erotikk. Da har jeg brukt følgende definisjon, skrevet av en tidligere professor i filosofi:

 «Når en går over fra å oppfatte sin partner som en person, til å oppfatte sin partner som et objekt, da har man forlatt erotikken og gått over i pornografien.»

Bedre kan det ikke sies. Denne definisjonen stod i en liten bok jeg plukket opp fra selvbetjeningsbokhandelen i en kirkegang i en liten forhutlet kirke ute på prærien i Nord-Dakota. Boken var et resymé av et stort verk med tittelen: «Det underfulle ved den menneskelige seksualitet og kjærlighet i ekteskapet.» Dette store verket er resultatet av et livslangt studieprosjekt som en gang ble tildelt som livsoppgave til en ung mann som senere ble Pave Johannes Paul II – nå: Sankt Johannes Paul. Jeg skrev senere en kronikk i Morgenbladet – tror jeg det var: «Pornografien invaderer erotikken.» Det er det pornografien har gjort og gjør.

     Erotikken er blitt utsatt for et gedigent kontekstkollaps, i den grad at heller ikke bestemødre idag snakker om forelskelse, om svermeri, om å elske, om å ligge sammen – nei, de snakker kort og godt om «å ha sex». Erotikken oppstår når seksualiteten er integrert i personligheten, og omvendt. Selv besteforeldre skiller nå mellom seksualitet og person. For første gang i historien er vi blitt gjort til tilskuere til seksualiteten. Gjennom hele historien har seksualitet dreid seg om å delta. Fra deltakere er vi blitt gjort til tilskuere – av pornografien.

     Dr. Kari har åpnet vår tids Pandoras eske, og ormer og øgler velter ut: Oppsplittelsen av alle ting (= kontekstkollapset) som gjør at vi går løs på kroppen vår som den nærmeste fiende -  et resultat av tingliggjøringen av mennesket. Personen er blitt et objekt.  Personen og seksualiteten har til alle tider i menneskets tidligere historie vært sammenvevd og har dertil vært omsluttet av enhver kulturs eksistensielle forståelse av tilværelsen = kulturens religion. Cappelen Damms bok som åpner denne Pandoras eske, er helt blottet for religionens samfunnsramme, det har nok dr. Karis to redaktører sørget for, for ellers ville bokens siktepunkt bli for spredt. Men, boken har åpnet kanskje det viktigste kapitlet i vår tid - som er nå. Sosialantropologer, psykologer, psykiatere, sexologer, pedagoger, teologer m.fl. – de må alle inn på banen. Slik har nok Cappelen Damm et langvarig prosjekt med en lang serie foran seg. Det vil i alt dreie seg om pornografiens misgjerninger i tingliggjøringen av mennesket, for pornografien som segregerer mennesket fra sin seksualitet og avliver erotikken, er hard, hensynsløs og utbyttende, og den har dessverre en sterk overføringseffekt på både individet og hele samfunnet. Parallelt med pornografien har vi det siste hundreåret også levd med det marxistiske menneskesynet = mennesket er en biff, og der har pornografien et godt vekstmedium.  

     Dr. Kari’s observasjoner viser samfunnsutviklingens effekt på det unge individet. Dette er derfor en sterkt politisk bok.

     Politikerne må ta inn over seg at Norge er en versting på feltet, slik dr. Kari skriver. Mens vi venter på avklaring, bør alle familier innføre en leggetid for barnas mobiler og dataskiver, der disse skjermene låses inn for natten, og der samme låsbare skap brukes mens familien sitter til bords sammen.

Glærum, 20.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

Pedagog.