Nordmørslista logo[1]

Ikke min ordfører

Av Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista

Ved fylkestingsvalget 2015 fikk Nordmørslista 53,9 % av stemmene i Kristiansund, 24,7 % av stemmene i Averøy, 24,2 % av stemmene i Tingvoll og 19,2 % av stemmene i Gjemnes. Mange av velgerne etterlyste Nordmørslista i kommunevalget. Hadde vi stilt liste i Kristiansund hadde vi antagelig hatt ordføreren i Kristiansund i dag. Men for mange av oss var det aldri noe tema å stille til kommunevalget. I lokalpolitikken har det stort sett handlet om skoler, sykehjem, svømmehall og barnehager. Mange dyktige politikere fra mange ulike parti har stilt til valg. Mange av oss var fornøyd med de representantene vi hadde å velge i i kommunevalget. Jeg også.

Jeg synes riktignok Averøy kommune kunne vært mye tydeligere i sykehussaken. Ikke bare for å støtte de av våre medborgere som allerede hadde lengst reisetid fra før, og som med sykehus på Hjelset uten barneavdeling faktisk har et bedre tilbud i Trondheim. Ikke bare for å støtte byen vår i å beholde både viktige arbeidsplasser og nærhet til traumeavdeling, fødeavdeling og barneavdeling når sekundene teller. Ikke bare fordi kommunen selv har mange arbeidsfolk både på sjøen og på oljefeltene, som med sykehus på Hjelset får betydelig svekket beredskap. Selv om Averøy kommune har vært seg selv nok overfor naboene på Nordmøre, skulle i det minste egen befolkning telle nok til å ta et tydelig standpunkt. Fra Bremsnes tar det 12 minutter til sykehuset i Kristiansund. Til Hjelset tar det over 60 minutter. Også fra Kårvåg tar det mye lenger tid til Hjelset enn til Kristiansund, og det er ingen steder på Averøya man kan nå Hjelset på under 1 time. Likevel har Averøy kommune vært så å si fraværende i sykehusdebatten. I den grad politikere fra Averøya har lånt sin stemme til sykehussaken, har det i hovedsak vært for å mane til ro. I stedet for å kjempe sammen med sine naboer for å oppnå likeverdige tjenester i tråd med lovgivningen, har de snarere bidratt til å svekke muligheten til å opprettholde et forsvarlig tilbud.

Det var uretten mot Nordmøre som var grunnlaget for Nordmørslista, ønsket om å legge bedre til rette for at Nordmøre skulle bli tilgodesett med mer enn smulene som ble til overs etter at de andre fogderiene hadde fått forsyne seg både to og tre ganger. Mangelen på fylkespolitikere til å tale vår sak. Ja, og sykehuset, selvfølgelig. Den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over.

På samme måte som forfordeling av offentlige goder generelt og sykehussaken spesielt har dannet grobunn for oppslutningen om Nordmørslista, har den samme uretten blåst liv i den allerede ulmende folkebevegelsen Nordmøre til Trøndelag. Folkekravet har etterhvert vokst seg så stort at det ble umulig å lukke øynene for. Et flertall av kommunene på Nordmøre har derfor, i pakt med folkekravet, tatt skritt for å forlate forvaltningsenheten Møre og Romsdal for å bli en del av Trøndelag. Vi kjemper ikke for Nordmøre ved å sitte stille og se på at befolkningen blir avspist med et dårligere tilbud enn resten av fylket.

Det er derfor vanskelig å akseptere at de kommunene som har gjort minst for å opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud på Nordmøre til alt overmål beskylder de som faktisk gjør noe, for å splitte Nordmøre. Hva har dere bidratt med for å holde fylket samlet? På hvilken måte har dere bidratt til at Møre og Romsdal skal være et godt og trygt fylke å bo i, med gode muligheter for utdanning og utvikling for alle, også på Nordmøre?

Det som bidrar til å splitte og polarisere Nordmøre er ikke ønsket om å endre fylkestilhørighet. Det som bidrar til å splitte Nordmøre er at noen få velger å se bort når urett blir begått, og klandrer de som forsøker å gjøre noe med det. Det som bidrar til å splitte Nordmøre er at noen få ønsker å stille seg i veien for de mange.

I 2017 skal Nordmørslista gjenta suksessen fra fylkestingsvalget 2015, og bli representert på stortinget. I 2019 stiller vi til valg også i kommunevalget. Vi har tydeligvis en jobb å gjøre der også.