Hvilken medisin trenger fylkesvegene?

Om fylkesvegene var en pasient, hvordan står det egentlig til med «pasienten» vår? Når man kjører rundt i Møre og Romsdal er det ikke vanskelig å se at tilstanden mange steder er dårlig, og det er et akutt behov for behandling. Det er på denne tiden av året at vegene er på sitt svakeste.

Pasienten er ved dårlig helse

Om Statens vegvesen var «fastlegen», så har vi god oversikt over tilstanden på vegnettet vårt. Hvert år måler vi spordybde og jevnhet med laserskanner på alle riks- og fylkesveger. Registreringene gir oss data på hvordan tilstanden er på tvers og på langs av vegen, altså hvor sporete vegen er og hvordan kjørekomforten er. Slike målinger er utført siden 1990, og de gir et godt bilde på hvordan vegen har utviklet seg over år. Vi kan også se hvordan utviklingen vil bli. I tillegg har vi minst annenhver uke en fysisk gjennomgang av hele vegnettet, utført av entreprenører og egne fagfolk. I Møre og Romsdal er det 3100 kilometer fylkesveg. 48 % av disse, nesten 1500 kilometer, er klassifisert til å ha dårlig/svært dårlig dekkestandard. «Pasienten» er ved dårlig helse.

Skader på vegkroppen

Asfalten gir et bilde på slitasjen og belastningen på vegen. Mange av skadene vi ser på asfalten som deformasjoner, hull og oppsprekking, er et symptom på at noe er galt lenger nede i vegfundamentet. Piggdekkslitasje kan leges med et lag asfalt, mens det må tyngre medisin til når det er selve vegkroppen som er skadet. På mange veger er etterslepet stort, med oppsprekking og hull. Vann trenger ned i vegfundamentet og nedbrytingen akselererer. Mange av fylkesvegene er egentlig ikke bygd, de er blitt til og tatt i bruk som stier og kjerreveger for flere hundre år siden, for så å bli utvidet litt etter litt - og etterhvert har de blitt asfaltert. Ikke mange av fylkesvegene er bygd etter dagens standard hvor det stilles strenge krav til drenering, steinmaterialer og lagtykkelser. Vi har derfor mange veger med for svak oppbygging til dagens bruk.

Større belastning

Trafikken øker. Selv om piggdekk sliter på asfalten, er det likevel belastningen av de tunge kjøretøyene som er den største utfordringen for vegkroppen. Tyngre kjøretøy har blitt enda tyngre, og endringer på dekk har bidratt til økt belastning. På smale fylkesveger med svake kanter blir belastningen for stor. Konsekvensene ser vi alle. Den gamle og slitne «pasienten vår» må jobbe hardere enn noen gang

Vil det gå over av seg selv?

Det er absolutt ingen grunn til å tro det. Behovet for transport øker og kjøretøyene vil fortsette å endre seg. Vi må være forberedt på at klimaendringene fører til ytterligere belastning på vegnettet. Det eksisterende etterslepet fører også til en raskere forverring av situasjonen. Vintrene er mildere. Når vi før hadde hjelp av tele og frost, har vi nå flere teleløsninger i løpet av en vinter. Det er i disse periodene at vegen er på sitt svakeste og tåler minst. Belastningene fører til store skader på vegkroppen. Samtidig gir mer nedbør på en oppsprukket asfalt mer vann ned i vegkroppen.

Mest mulig ut av hver krone

Vi kjenner altså diagnosen. Det er kjente feil og mangler og vi foreskriver den medisinen vi har råd til. Vårt ansvar er å optimalisere vedlikeholdet og få mest mulig ut av de økonomiske midlene vi får tildelt. Vi må velge riktige tiltak og de beste løsningene. Likevel har vi over mange år hatt en situasjon med at nedbrytingen av vegene skjer raskere enn vedlikeholdet. Etterslepet har økt og det i et slikt omfang at det stadig flere steder ikke lengre er mulig å drive forebyggende dekkevedlikehold. Tiltakene blir satt inn for sent og nedbrytingen er kommet så langt at det må mer omfattende arbeid til.

Hva er resepten?

Stadig oftere er ikke medisinen «pasienten» trenger dekkevedlikehold til 650 000 kroner pr. kilometer for å bøte på piggdekkslitasje og aldring, men et større fornyingstiltak til to millioner kroner pr. kilometer.

Når mange av vegene har for dårlig fundament, er det selve vegkroppen som er skadet. Da må det tyngre medisinering til. Det er ikke sannsynlig at vi får bygd nye veger overalt. Vi må forbedre og forsterke de vegene vi har. Vi må søke enkle og rimelige tiltak, finne løsninger som er «gode nok». Vi må sette inn tiltak der behovet er størst, på de strekningene som det ønskes å prioritere.

Hvis vi ønsker en fornying og en forsterkning av hele vegen, vil kostnaden være tre ganger høyere enn ordinært dekkevedlikehold. Vi drenerer da bort mer vann, forsterker kanter og styrker bæreevne med ekstra asfaltlag. Vi vil ikke få en nybygd veg, men en veg som er mer robust og som vil ha mer motstandskraft mot de belastningene den blir påført. Statens vegvesen søker alltid-, og er åpen for nye metoder. Resepten er grovt sett likevel knyttet til de to alternativene med enkel dekkelegging eller noe tyngre fornying.

Vi kjenner vegen

Vi er fagfolk. Akkurat som fastlegen kjenner sine pasienter og diagnostiserer, har Statens vegvesen kunnskap om vegens tilstand og anbefaler tiltak om det er feil og mangler. Vi har dyktige politikere som får dette som grunnlag for sine viktige og krevende prioriteringer og beslutninger. De kjenner sitt vegnett og vi har respekt for deres del av arbeidet. Samtidig er det viktig at du som trafikant vet hvorfor dårlige veger er dårlige, og at den kunnskapen er grunnlag for trygge valg i trafikken.

Pasienten trenger behandling og resepten er klar. Vi kan forsterke og forbedre fylkesvegene slik at folk og varer kan komme trygt fram dit de skal også i framtida.

Av:

Thor Asbjørn Lunaas, leder av asfaltseksjonen i Statens vegvesen Region midt 
Ole Jan Tønnesen, avdelingsdirektør Statens vegvesen vegavdeling Møre og Romsdal