Gjengroingsarealer = norsk avskoging

Norge har iflg. rapport fra Miljødir. m.fl. (M26-2013) knapt 10 mill. dekar såkalte gjengroingsmarker. Rapporten definerer dette som «arealer som enten er dominert av førstegenerasjonsskog med pionertreslag, og som ikke er skjøttet på noe vis – eller mer eller mindre snauarealer, inkludert kystlynghei og tidligere jordbruksarealer». Opprinnelig har alle disse arealene vært ordinære skogarealer som ble avskoget en eller annet gang i fattig-Norge for matproduksjonsformål. I nyere tid har imidlertid store arealer blitt tatt ut av drift samtidig som nye arealer dyrkes opp. Dette skyldes både samfunnsutvikling, utvandring, fraflytting, lav lønnsomhet, vanskelig terreng, adkomst, arrondering, rovdyr m.m.

Hvorfor har disse nedlagte matproduksjonsarealene bare fått gro igjen? En ressursbevisst nasjon burde vel sørget for at slike relativt høyproduktive arealer rimelig raskt ble tatt i bruk for alternativ samfunnsnyttig produksjon? Vi har både driveplikt på jordbruksjord og foryngelseplikt på arealer som snauhogges (dvs tilplanting med kulturskog de fleste steder), men allikevel gror arealer igjen når driften legges ned.

Man skal ha forståelse for at det kan være en lang prosess for en bruker å tilplante et nedlagt jordstykke. Både respekt for tidligere generasjoners arbeid og slit og usikkerhet om hva framtiden vil bringe, men det burde allikevel vært mulig å få tatt en avgjørelse i god tid før lauvkrattet kryper innover fra sidene. Hvert år man utsetter avgjørelsen er tapt biomasseproduksjon. Noen slike arealer er riktignok tilplantet fordi brukerne selv ville sikre arealene mot gjengroing, jfr. den aktive skogreisings-perioden fra 1955-1990, men de aller fleste arealene er som vi dessverre ser ikke tatt vare på. Jordlovsmyndighetene har nok et ansvar her. En stor del av disse nedlagte og gjengrodde arealene ligger langs kysten.

Med dagens raske og omfattende strukturendringer i jordbruket er det grunn til å anta at også i årene som kommer vil store arealer gå ut av produksjon samtidig som det vil ryddes/nydyrkes store arealer nær det vi kan kalle framtidsbrukene. Denne nydyrkingen vil i betydelig grad skje i sentralt beliggende ung verdifull kulturskog. Slik omdisponering krever riktignok behandling av jordlovsmyndighetene, men det er vel strengt tatt bare en formsak. Matproduksjon er viktigere enn skogproduksjon, selv om klimautfordringene nå gjør skogens CO2-binding svært viktig for samfunnet.  Kommende strukturendringer vil merkes spesielt godt i våre fylker, og vi håper derfor disse problemstillinger tas opp i den nye skogmeldinga og at det etableres ordninger som sikrer at arealene snarest kommer i aktiv skogproduksjon. Slik dette er praktisert i Norge til nå, er dette egentlig en form for avskoging (norsk avskoging) som kan sammenlignes med regnskogproblematikken.

Det er flere årsaker til at denne problematikken ikke har fått nok oppmerksomhet i Norge, men den viktigste er nok at vårt produktive skogareal tross nydyrking har økt ganske mye. Økningen skyldes imidlertid at de eldste gjengroingsarealene etter hvert omdefineres til skog iflg. skogdefinisjonen. Det som derfor egentlig foregår er en bortbytting (ved nydyrking) av i hovedsak de best drevne og mest verdifulle ungskogarealene til forvillet krattskog som det vil ta 2-300 år før naturen selv har omskapt til noenlunde skapelig naturskog, men langt ifra til god produksjonsskog.

Slik arealforvaltning medfører betydelig tap både for det enkelte bruk og ikke minst for samfunnet. Om nedlagte arealer fortløpende var tilplantet med kulturskog ville vi i dag hatt anslagsvis 7-9 mill m3 mer skogtilvekst pr. år. Det er ca. 35 % høyere tilvekst enn vi har i dag og en enda høyere relativ lønnsomhet, da dette stort sett er sentralt beliggende arealer med høy bestokning. CO2-bindingen ville vært 12-14 mill tonn CO2 pr. år høyere enn idag. Nå hører vi dessverre allerede motargumentene om både kulturlandskap, biologisk mangfold og at disse arealene egentlig er reserveareal i en matkrisesituasjon. Til det er å si at arealet er like mye reserveareal i en matkrisesituasjon om det er tilplantet med kulturskog. Som element i et kulturlandskap bør vel en kulturskog være langt bedre enn forvillet kratt. Hva gjelder det åpne landskaps miljøelementer, ja så blir de uansett ødelagt av gjengroingen. 

Med hilsen

Tidligere fylkesskogsjefer i Vest-Agder til Troms/Finnmark

Lars Slåttå, sign.         Jørgen Frønsdal, sign.             Hans Fredrik Lauvstad, sign.            

Harald Nymoen, sign.            Andreas Finstad, sign.            Mathias Sellæg, sign.

Ørnulf Kibsgaard, sign.          Terje Birger Dahl, sign.