.png)
Møre og Romsdal Bondelag
Fra Molde til Marokko med møkk
Mens ansvarlige landbruksmyndigheter snakkar varmt om effektivisering og modernisering av landbruket, kjører bonden traktor. Kan det tenkes at veien til et effektivt landbruk på smale og humpete norske bygdeveier kan bli i lengste laget? Vi tar et eksempel: I året 2000 var det 12 melkebruk i ei bestemt bygd på Nordmøre. 13 år etter var det kun 3 melkebruk igjen. En av dem som klorer seg fast har bygd seg nytt løsdriftsfjøs som huser 60 melkekyr. For å få nok fôr til buskapen driver han jorden på hele 15 garder fordelt på 50 jordstykker med ulik størrelse og utforming. Ikke uvanlig for en satsingsbonde i fjord- eller fjellbygdene her til lands.
Bonden har ei gjødselsvogn som rommer 8 000 liter. Han ønsker å utnytte husdyrgjødsla på den driftsmessige og miljømessige beste måten. Dette vil si at han sprer gjødsla på all dyrkamark både om våren og etter den første slåtten. Hvor langt må da denne bonden kjøre? Svaret er 4 200 kilometer. Fire hundre og tjue mil. Hvor langt er egentlig det? Som fra Molde til Marokko. Med arbeidsmengden på en gard og værets luner blir dette naturligvis en umulig oppgave for mange. Som en annen bonde sa: «Selv om alle døgnet timer tas i bruk, må det bli snarveier.»
Tilsvarende beregninger er gjennomført for flere satsingsbønder, og for mange er det snakk om å kjøre møkka mellom 2 500 – 4 500 kilometer. Blir effektene av denne «møkka-klemma» - på både økonomi og miljø - synlig i regnestykkene over stordriftenes fortreffeligheter?
På et mindre bruk (25 kyr), hvor all jorda er samlet rett rundt gården og gjødselsvogna rommer 4 500 liter, blir den totale kjøreavstanden 100 kilometer. Differansen på 4 100 kilometer har en pris. Bare spør bonden. Eller miljøet.
Skrevet av
Rose Bergslid, rådgiver ved Bioforsk Økologisk
Arnar Lyche, organisasjonssjef i Møre og Romsdal Bondelag
