Du og jeg og dompapen!

”…Han Ola har satt opp et nek på en stang
og vil gjerne høre en lystelig sang,
han liker både kvittkvitt og trallala,
og nå vil han Ola bli veldig gla!”

Og der sitter jeg å sipper morgenkaffen kl 08:00, hører Alf Prøysens juleslager på den siste skurrende FM-kanalen og ser ut av kjøkkenvinduet bort på fuglebrettet. Som 28-åring sitter jeg og tenker for meg selv at nå har jeg alt jeg trenger for å bli pensjonist. Det eneste som mangler nå er at jeg sitter og løser kryss….. ADVENT!, advent ble det veitdu, høytid på seks bokstaver. At jeg ikke tenkte på det!

Hvor var jeg…jo, ute på fuglebrettet.

Ja for både Ola å Kari og du og jeg får nå i disse tider et gledelig gjensyn med en av våre aller kjæreste juletegn. En stivpyntet herremann i moteriktige farger som ser ut til å ha begynt på ribbefettet allerede i oktober, sitter plutselig på fuglebrettet. Dompapen! Se! Der kom en til også.

Rart dette med dompapen egentlig. Den er jo ett av de mest karakteristiske juletegnene der den sitter i kornneket kjøpt fra en lokalforening på Domus. Apropos kornnek. Jeg skjønner det lønner seg å være kornbonde med tanke på kilosprisen pr. kornbånd. Men, tilbake til dompapen. Ja det er akkurat som å se på et julekort der den sitter mens snøfloksene danser rundt den.

Jeg tar et bitt av den tørre skalken som var alt som var igjen etter at fruen hadde spist tidligere og begynner å tenke på hvorfor det er bare i juletider vi ser denne fuglen? Melken var heller ikke satt tilbake i kjøleskapet og var dermed 6 grader for varm. Det er hardt å være kar tenker jeg. I mitt neste liv vil jeg bli dompap. Dompap hann, vel og merke med ildrødt og duvende bryst. Stikk motsatt fra min menneskelige bleke bringe. Ironisk nok har jeg faktisk fuglebryst. Jaja, det får være nært nok.

Jeg tenker at han er sikkert ikke så dom i pappen denne dompapen som vi vil ha det til. Det er sikkert en utspekulert plan bak denne audiensen i jula.  

Dompapen er jo av de store, tøffe gutta å regne i småfuglverden. En kraftig finkefugl med kraftfulle farger og ganske macho og tykt nebb. Men den har en pinlig egenskap, nemlig sangen. Sangen til dompapen er alt annet enn imponerende. Den kan nærmest sammenlignes med en beskjeden unge med tørre lepper som akkurat har lært seg å plystre en tone. Og den tonen gjentar den med jevne mellomrom. Den blir liksom aldri bedre heller.

De første somrene når fuglene ble til av vår Herre var dompapen sammen med alle de andre tøffe, fargerike småfuglene som kom trekkende. Om sommeren kom de flotte og fjonge fuglene på rekke og rad. Rødstrupe, Blåstrupe, Bokfink og Linerle! Ja nå er jo ikke linerla akkurat noe å snakke om når det kommer til farge med sin hverdagsgråe drakt og tynne bein. Men hun har det i kjeften og det er flere eksempler på at man kommer langt med det.

Dompapen forsto at dette funket ikke og som en forsvarsmekanisme mot å tape ansikt forsvant den langt inn til skogs. Her gjemte den seg i hulrom og trær hele sommeren uten å si et kvekk. Sommeren gikk og trekkfuglene begynte å kjenne på kulden. De trakk sørover en etter en. Når dompapen hadde forsikret seg om at alle de tøffe gutta var dratt, da kom han smygende ut av tjukke skauen, ut til fuglebrettene for å vise seg frem. Da sitter den der og troner som en katedralsk pave som navnet dens også betyr, blant lavtlønnede og kjedelig gråsisiker og pilfinker.

Nå er den så suveren at det er ingen som bryr seg om sangen. For om vinteren er det så mørkt og kaldt at ingen av fuglene synger uansett.

Jaja, da har jeg endelig klart å skylt ned den siste skalkbiten og takker meg selv for å ha svart på enda ett spørsmål jeg har gått og lurt på lenge. 

Nei, se, der satte det seg fire kjøttmeiser og, innimellom de to dompapene.

Jaja, jula kommer ikke før dompapen kommer og som mannen fra Bolmgrenda som var ivrig å se etter vårtegn sa: ”Han e komme kjøttmeisen å sjer e”!

God Jul fra meg og dompapen!

Gøran Bolme

Øvre Surnadal, 19. desember