Brev til Fylkesmannen

Fylkesmannen i Møre og Romsdal

Fylkeshuset

6404 Molde

Ber fylkesmannen ta et oppgjør med gamle holdninger og tidligere praktisering av reglene for erstatning av rovviltskade i tråd med rettskraftig dom i Frostadting lagmannsrett 4. november 2013.

Sauenæringen i Rindal har hatt store økonomske tap på grunn av rovdyr og manglende erstatning for rovdyrskade siden 1989. De enkelte næringsdrivende og næringens interesseorganisasjoner har lagt ned en stor arbeidsinnsats gjennom 25 år for å få til et samarbeid med forvaltningen om tallfesting av størrelsen på rovviltbestander og antall ynglinger, erstatning for rovviltskade og forebygging av rovviltskade. Selv om næringen har følt at vi ikke ble tatt på alvor, at vi ble møtt med manglende tillit og aksept for egen kunnskap og erfaring, har vi allikevel samarbeidet konstruktivt med forvaltningen

I  flere år.

Den positive utviklingen med oppbygging av tillit og redusert konfliktnivå mellom næringen og forvaltningen fikk et kraftig tilbakeslag i 2008. Fylkesmannen stilte større krav om dokumentert rovdyrskade i eget beite, selv om det var dokumentert rovviltskade i nærliggende område, og i eget beiteområde tidligere år.

Forvaltningens feilaktige praktisering av retningslinjene til erstatningsforskriften i § 8 fikk store konsekvenser for de som ble rammet. For noen ble manglende eller delvis erstatning over flere år en direkte årsak til at de valgte å avvikle næringen. Andre sluttet å søke om erstatning, dels fordi erfaringen tilsa at det var bortkastet arbeidstid, og dels for å beskytte seg mot den følelsesmessige belastningen det var å ikke bli tatt på alvor som yrkesutøver med deres  kunnskap og erfaring om sauehold og naturen lokalt. Enkelte har hatt større eller mindre tap til rovdyr over to tiår.

Fra de første sauebesetninger fikk ekstraordinære tap, har fylkesmannen fått massiv informasjon om lokal kunnskap om forekomst av rovdyr, samspillet mellom husdyr og ville dyr i de aktuelle beiteområdene, hva som er normaltap og ekstraordinære tap, og konsekvensene av tap på beiteområde. Noe er spesifikk kunnskap som er opparbeidet gjennom flere generasjoner. Informasjonen er gitt muntlig og skriftlig fra enkelte næringsdrivende, fra næringsorganisasjonene, fra lokalpolitikere og fra rovviltnemnda i regionen. Protesten mot forvaltningens praktisering av erstatningsbestemmelsen i § 8 har vært høylytte på møter, konferanser og i media uten at det har ført til justeringer.

Vi har ikke fått gehør for våre protester. fylkesmannens representanter har avist motforestillinger med en holdning som tilsa at det var de som viste best og hadde makta til å bestemme hva som var fakta/sannhet. De har unnlatt å svare på konkrete spørsmål både muntlig og skriftlig.

I mars 2012 sendte vi en klage. Vi ba fylkesmannens endre sin saksbehandlingspraksis slik at den samsvarte med gjeldende retningslinjer. Vi fikk ikke svar på klagen eller på purringen året etter. Dette selv om vi i purringen viste til at det i mellomtiden var kommet en dom i Sør-Trøndelag tingrett, som fult ut støttet våre vurderinger av forvaltningens praktisering av erstatningsforskriften. Etter ny purring på svar i november 2013 og oppslag i media fikk vi svar. Da var det også kommet dom i Frostating lagmannsrett som kom til samme resultat som tingretten.

Retten peker blant annet på:

• Det er foretatt en skjønnsutøvelse som ikke er i samsvar med forutsetningene, slik de fremkommer i retningslinjene til erstatningsforskriften i §8.
• Det forelå saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning av det faktiske grunnlaget for skjønn.
• Det er ikke foretatt en tilstrekkelig bred vurdering av årsaksfaktor.
• Ved betydelige tap ut over normaltapet må det inngå i vurderingen om normaltapstallene var representativ, eller om det dette året forelå ekstraordinære forhold som kunne forklare et høyere normaltap enn vanlig.
• Sannsynligheten for andre årsaksfaktorer blir ikke vurdert som følge av mangel på systematisert kunnskap.
• Erstatning fremstår nærmest som vilkårlig satt.
• Det kan være relevant å se til dokumenterte rovvilttap i tilgrensede områder.

Selv etter at to domstoler har slått fast at forvaltningens praksis ikke er i samsvar med forutsetningene slik de fremkommer i retningslinjene til erstatningsbestemmelsen i § 8, som dermed understøtter den kritikk som næringen, næringsorganisasjonene, politikere og rovviltnemnda har framsatt, ville ikke fylkesmannen åpne opp for at praktiseringen kunne være i strid med regelverket. Det var likevel en åpning for at en rettskraftig dom kunne gi føringer for hvordan erstatningssakene skulle behandles videre.

Nå er det kommet en rettskraftig dom. Vi forventer at fylkesmannen er seg sitt ansvar bevist, at tidligere praksis endres slik at erstatningsbestemmelsen i § 8 fungerer etter sin hensikt, og at tidligere feil saksbehandling blir rettet opp.

Det hviler et stort ansvar på fylkesmannen for den fastlåste konflikten mellom næringsinteresser og rovviltforvaltningen. Når sauebønder og lokale politiker forstår regelverket sammenfallende med jurister i to domstoler, er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor erstatningsmyndigheten nektet å forstå regelverket slik, selv etter utallig innspill fra andre. Fylkesmannen har egne jurister med spisskompetanse på tolkning av lovverk. Det gir grunn til å anta at det ikke handler om manglende kunnskap men om vilje til å forstå.

Skal fylkesmannen klare å bygge opp tillit til næringen igjen må det først tas et oppgjør med de holdningene som måtte ligge bak den manglende vilje. Tidligere saksbehandlere vil åpenbart ha problemer med å få troverdighet når det vises til faktabasert kunnskap og lovverk.

Vi krever at fylkesmannen tar ansvar, og at alle anmodninger om omgjøring av tidligere vedtak blir behandlet i henhold til erstatningsforskriften og rettskraftig dom. Viser da til brev datert 9. desember 2013 fra Miljødirektoratet til Fylkesmennene der det særlig blir påpekt erstatningsmyndighetens plikt til å utrede, vurder og grunngi andre mulige tapsårsaker enn rovvilt.

Rindal den 10.02.2014

Med vennlig hilsen

Magnar Almberg                                                       Sigmund Moen Trønsdal

Leder                                                                         leder

Krokanndommen