Bjarne Brøndbo tok av på Optimistkonferansen!

Bjarne Brøndbo startet hele showet med å stille seg opp og vise sitt fineste smil til ivrige fotografer: "Ska dåkker ta bilde av mæ ja?". Da fotografene var så og si ferdige satte Brøndbo i gang med å synge Ray-ray, og fikk med seg et engasjert publikum i å synge med. Det var en kjempefin åpning, og han fortsatte med å introdusere oss for veien frem til suksess bare man var optimistisk og tenkte positivt!
 

Livet fram til nå


Bjarne ser på alt med perspektiv, og hovedregelen er å alltid se fem år fremover i tid. Om fem år blir det gøy, om fem år blir det bra, om fem år har alt ordnet seg!

Bjarne fortalte at han hadde en fantastisk barndom i en fin og stabil familie der faren hans jobbet og der moren var hjemmeværende. Han påstod at hans største bekymring var hva de skulle ha til middag om dagen, og at å være barn var bare fint. Han ble ofte inspirert av faren sin, som forøvrig lærte Bjarne denne femårs-regelen. "Det bli likar om fem år ska du sjå!", og ble da opplært til å tenke optimistisk og positivt. Faren var den fødte optimist og mente at alt hadde en løsning bare man var tåmodig. 

Men hvorfor stod Bjarne her på Optimistkonferansen i dag? Var det flaks? Var det tilfeldighet? Var det å ha tro på seg selv? Var det hardt arbeid? Han mener selv at det var en kombinasjon av alt dette. I følge han handler det om å ha litt flaks, litt talent, litt ekstra tro på at dette klarer man og at man gidder å gjøre det man må gjøre for å oppnå ting.

Bjarnes vei til topp startet i det små. Hans første band het Humanic, og han var med i en vokalistkonkurranse i 1982 for første gang. Det var først da han virkelig turte å stå fremst på en scene. Han var optimist, han hadde troa og han vant konkurransen! Han trodde karrieren var i gang! Men det var ikke bare-bare å bli kjent og berømt. I 1987 var han på Maratonrock i Namsos sammen med ei gruppe, og i 1988 fikk de sjansen til å spille i Plateselskapet AS. Gruppa trodde de skulle få platekontrakt, og de hadde virkelig troa på at de skulle klare å bli store. Men det ble ingen platekontrakt denne gangen. I april 1991 ga After Dark, som var forløperne til DDE(opprettet av Bjarne Brøndbo og Bård Jørgen Iversen), ut en sang. After Dark ble da vinner på Trøndertoppen. Likevel sleit gruppa litt på denne tiden, det var noen som dro flere folk enn det de gjorde. De vurderte da å slutte, men de ønsket å hevde seg utenfor trøndelags grenser. Prosessen med å opprette DDE var i gang!

Femårsperioden 1991-1996 var hard. Det var fem år med dobbeltarbeid og reising, fem år med små barn, fem år med etableringsfase, fem år med hoppkant(altså, alle valgene man må ta når man får en mulighet) og fem år med fremtidstanker. I 1992 hadde DDE premiere og de var på 1. plass i 15 uker på Norsktoppen. Det går likar no solgte utrolige 285 000 eksemplarer, så det viste seg at fem års hardt arbeid ga resultater. Det var viktig å ha tro på at det var mulig, og det krevde fokus på presentasjon, oppmøte, god forberedelse, mye folk, lite folk(DA MÅN VÆR OPTIMIST), langt å kjøre, hjem kl. 02:30 på natt til mandag, jobb mandag kl. 07:00, sovne før sportsrevyen, halsbetennelse, hjemkomster og forventninger.

Femårsperioden 1997-2002 måtte DDE følge opp suksessen, noe som ble sett på som farlig med tanke på at de kunne møte veggen. Likevel valgte de å fortsette, noe Brøndbo selv mente var livsfarlig. Så nå måtte de ordne opp til å leve i optimismen i 5 år til. Blant annet kom oppfølgerne ”Ohwææææ”  som ble utgitt i 1998 (ca 165 000 eksemplarer) og ”Jippii”  som ble utgitt i 2000 (ca 70 000 eksemplarer). Etter det startet de en turné i 2000, noe som ble sett på som skandale på grunn av nedgangen i solgte plater. DDE hadde krisemøte og fikk hjelp av rådgiverne som sa at de måtte huske alt det gode de hadde gjort, og at noen dager av livet deres ikke måtte ødelegge alt. I denne perioden bygget de seg sakte men sikker opp igjen - de satte inn annonser i aviser og laget en samle-CD som solgte godt over 100 000 eksemplarer! Dette var bra, og det kom mange mennesker på konsertene de hadde! Derfor bestemte de seg for å gjøre noe ingen andre hadde gjort før - å ha konsert i Oslo Spektrum! Dette kunne være ødeleggende, men det kunne også være sinnsykt om de lyktes. DDE lyktes! Oslo Spektrum var utsolgt, og det hele ble en stor suksess.


Optimisme, men galskap.

Men hva skulle DDE ta seg til nå når de hadde nådd toppen? Bjarne brukte en fin sammenligning der han brukte Galdhøpiggen som eksempel. Når man har nådd Norges høydepunkt - hvor skal man gå da? Jo, man går nedover, noe som ikke er så bra i DDEs bransje. DDE bestemte seg for å gå ned til Jotunheimen-høyde og forbli på den høyden. De  har altså nådd toppen, men ville holde seg stabile på et litt lavere nivå og satte seg enda et femårsperspektiv.
 




Nå har DDE gått inn i 2012 og feirer 20årsjubileum. Bjarne har forventninger om et supert år og vil sette av tid til fem større festivaler her i Norge. DDE er optimister for 10 nye år! Deretter avsluttet Bjarne med å synge Vinsjan på Kaia som var en fin avslutning på foredraget hans! Foredraget var morsomt og det var mye fin sang!