Reisebrev fra Nepal

Vi er to Rindalsdamer som hadde tenkt på tur til Himalaya en god stund, og som nå skulle realisere drømmen med “ Alle vandringers Store Mor”- en 24 dagers tur i Nepal med Everest Base Camp, Kala Pattar og Island Peak.
 

Vi dro fra Norge 19.oktober, og etter en noe lengre enn planlagt mellomlanding i Qatar (hvor vi følte oss lett malplassert med ulltrøye, fleece og fjellsko i +35) kom vi endelig fram til Kathmandu, hovedstaden i Nepal. Nepal er et sandwichland, inneklemt mellom de to store India og Kina. Nepal er et fattig land med 60% arbeidsløshet, og mange reiser til utlandet for å jobbe, slik at de kan sende hjem kjærkomne penger. På vår dag med sight-seeing i Kathmandu var sysselsettingen bl.a slik: den første gir deg billetten, den andre tar imot pengene og den tredje stempler et hull i billetten. 
 

 

Vi var også innom et tempel hvor de praktiserer likbrenning, en noe uvant aktivitet for oss nordmenn. Vi kom til Kathmandu i starten på en Hindufestival (a la vår jul), og da skulle de spise kjøtt. Det beste var å ha råd til geitekjøtt, og geiter ble solgt på alle gatehjørner. Da kunne vi se far, mor, et barn OG geit på en moped. Trafikken var i det hele tatt noe for seg selv, og selv i hovedstaden var det hovedgater hvor du fikk inntrykk av å kjøre i ei tom elv. 

 

  

Så skulle vi endelig starte på fjellturen, men først måtte vi ta et lite fly til Lukla (verdens farligste flyplass) og lande på ei fjellhylle i motbakke- det gikk da bra det også. Vi startet å gå på ca. 2800 m.o.h. , været var bra, og selv om vi gikk sakte så ble det varmt. Yakokser bar de store bagene, slik at vi hadde bare en dagstursekk å gå med. Cluet med å gå i høyden er å gå sakte, i jevnt tempo, for å unngå økning i puls og pust. Vi rindalingene er gode på det, og ble fra dag to plassert fremst for å holde tempoet (nede). For å unngå høydesyke var det også viktig å drikke mye, minst fire liter om dagen, noe som resulterte i en del nattlige utflukter.  

 

 

De første dagene gikk vi gjennom mange små landsbyer på godt opparbeidede stier. Elvekryssingene foregikk på spektakulære hengebroer. På stiene gjelder det klare regler : yakokser har forkjørsrett, deretter bærerne, så alle vi andre til slutt. Ellers måtte vi passe på å gå til venstre for alle stolper med bønneflagg, steiner med inskripsjoner o.l. for ikke å bringe ulykke over oss. Om vi i vanvare skulle gå feil, så var vi godt velsignet med snor rundt halsen både fra ei nonne og en lama. 

 

  

Namche Bazaar (3440) er Sherpaenes “hovedstad”, og fra en høyde over byen fikk vi vårt første glimt av Mt. Everest. Det var et mektig syn å se rekka av 8000-topper! Dette er virkelig fjell! Fra Namche fortsatte vi med noen hundre meter høydestigning hver dag, noe opp og ned, for å få best mulig aklimatisering. Etter hvert som vi kom høyere ble det kaldere, og mer klær måtte på. I høyfjellet er det

ull og dun som gjelder (takk til Gudmund og Sir Joseph). Vi overnattet i tehus mesteparten av turen, og en behøvde ikke å lure på om det var varme på rommene, når gardinene var frosset fast i vinduskarmen og det var skøyteis på do.

 

Hver morgen ble vi vekket av blide karer som serverte te på senga-ren luksus! Vi hadde med oss både kokk og kokkeassistenter, og fikk servert tre måltider om dagen. Maten var god, -høykarbo og vegetar. På 5000 meter var ikke matlysten på topp, og kreativiteten var stor innen alternativ mat,- det ble sendt rundt både imaginært vossafår, akevitt og pisket krem. Våre tanker gikk til den bæreren som hadde strevd og båret opp den hermetiske frukten som vi ikke klarte å spise.

 

  

Vi fortsatte innover Khumbudalen til Everest Base Camp (5350 m.o.h.), et populært reisemål for vandrere. Selve stedet er ikke noe å skrive om, det lignet mest på ei steinrøys, men det var en spesiell plass og veldig artig å ha vært der. Det å være ved foten av Everest og å se den mektige Khumbu Icefall var årsak til mye posering og “high five`s”. Fra Kala Pattar (en “grushaug” with a wiev) fikk vi mer utsikt til Everest og fjellene rundt. Tur i måneskinn og soloppgang over Everest var fantastisk! Samtidig fikk vi kjenne på å hente krefter i kjelleren i den tynne lufta. 

 

  

Så bar det nedover dalen igjen, det var godt å fylle lungene med “tjukkere” luft. Videre mot det fjellet som vi lenge hadde drømt om, og som vi smånervøst hadde kikket på tidligere på turen,- Island Peak. Vi gikk i et månelandskap og nærmet oss sakte, fjellet ble mer og mer ruvende jo nærmere vi kom. I base camp var det overnatting i telt og forberedelser til toppstøtet. Målfrid hadde hele turen slitt med forkjølelse og hoste, og valgte klokelig å stå over toppen. Skal en nå dit må kroppen fungere 100%. På toppnatta startet vi kl.02 vår sneglende vandring opp fjellsia med hodelykt og tjukk dunjakke. Rindalingen med det jevne tempoet skulle være bjølltikse, og vi gikk etter mottoet “OPP ska oss!”. Det var tungt, bratt og et fryktelig slit å komme seg opp de vel 1000 høydemetrene til toppen på 6189 m.o.h., men du verden for en glede og mestringsfølelse da vi klarte det! Alle vi sju som prøvde kom opp, og dette ble et høydepunkt som vi alltid kommer til å huske.  

 

 

Etter å ha sovet ei natt etter toppturen, gikk det raskt videre nedover dalen til vi etter tre dager var tilbake i Lukla. Tidspunkt for flyavgang fra Lukla er i beste fall veiledende. Flyet vårt gikk ikke i det hele tatt, og vi ble fordelt på tre andre fly. Flyene frakter varer inn til Lukla, så først måtte varene ut, så setene bli satt på plass igjen, og etter å ha vist boardingkortet (en avrevet papirlapp hvor du selv hadde skrevet navnet ditt) var det klart for retur til Kathmandu.

 

Vi hadde bestemt oss for å ta forfallet helt ut, og dusja ikke på hele fjellturen. Det gikk egentlig helt greit. Det er utrolig hvor mye vask en kan få ut av 72 baby-servietter, men spesielt hårvasken var deilig etter 19 dager.