Plutselig — i Trollheimen

Det så ut til at årets tur heller ikke skulle bli noe av. Lisbeth hadde blitt bitt av flått og gikk på antibiotika, og jeg var blitt sykemeldt og er til utredning hos lege for «svimmelanfall» som tar mye av kreftene mine. Likevel - noe av det som hjelper, er å komme seg vekk fra «styr og mas» - tenke minst mulig og hvile mest mulig. I tillegg viste sommeren seg fra sin beste side med vær og temperaturer man bare kunne drømme om.

Derfor pakket vi ryggsekker, kjørte fra hytta og opp i Folldalen der vi parkerte bilen ved Gråsjøen. Vi brukte lang tid på veien opp, men kom endelig fram til Svartvatnet som ligger ved foten av Snota. Der slo vi opp teltet og hadde orkesterplass til Trollheimens mektigste fjell. Selv om turen opp hit var hard nok for meg, virket naturen (og dårlig mobildekning?) som den beste medisin for kropp og sjel.

Vi våknet opp til nok en fantastisk sommerdag her i hjertet Trollheimen og fikk nyte vår frokost i de vakreste omgivelser. Det gjorde derfor vondt å måtte innse at jeg nok ikke ville komme meg lengre opp enn dette. Men altså, fjellet vil stå her til neste år!

Etter frokost, pakket vi så en liten sekk med litt niste — tok med fotoutstyret og planla å gå langs vannet for å se på startpunktet for toppturen som var ved elveutløpet til vannet. Det var en tur på ca 3 kilometer, så det skulle gå helt fint!

Ved elvemunningen traff vi på fire andre turgåere — de spurte om vi var på vei opp til toppen (Snota)? Litt flau måtte jeg innrømme at jeg dessverre ikke var helt i form, men at vi skulle bare gå noen meter oppover for å se på stien. Lisbeth fortalte om antibiotikaen hun gikk på som gjorde at hun ikke måtte være ute i sola uten å ha solfaktor 50 (og dette hadde hun ikke pakket i sekken for denne lille turen langs vannet).

— Du veit ailder, plutselig e du på toppen sa ei av de trivelige jentene i følget, på herlig surndalsdialekt. Jeg måtte generelt si meg enig i det, jeg vet jo at det bare er enda ett skritt som gjør veien kortere til målet!

Så begynte en fantastisk tur oppover stien. Vi ble snart tatt igjen av følget, og jenta gjentok spådommen hennes «- plutselig er du på toppen!»

Det gikk ikke raskt, og jeg måtte ta mange pauser og vi vurderte hele tiden at vi måtte snu. Vi hadde forsåvidt tilfeldigvis tatt med oss nok niste, og vann var det mer enn nok av langs stien - Norges reneste friskeste vann! Den opplevelsen som stien til Snota ga oss er vanskelig å beskrive. Her var kontrastene mange og naturen ga av alle sine variasjoner.

Lisbeth «på skråplanet» på vei opp

Vi gikk på «skråplanet» på glattslipte svaberg, og måtte klive over kampesteiner. Det var noen bekker som måtte passeres - og noen steder var selve bekken stien oppover. Vi måtte hoppe fra stein til stein og smyge oss mellom andre steiner.

Hele tiden vurderte vi å måtte snu - det gikk ikke fort og vi hadde jo egentlig ikke pakket for denne turen. Men, hele tiden surret ordet «plutselig» i hodet mitt - for tenk om vi plutselig kunne stå på toppen! Det var en drivkraft som vanskelig kan beskrives.

Stien opp gikk også over isbre som i år heldigvis var enkel å forsere. Vi leste at i fjor hadde den vært umulig å gå over uten bre-utstyr. Isbreen var egentlig enkel å gå på, og vi kom oss fort oppover - og nærmet oss faktisk toppen. Plutselig altså! Tenk, dette så ut til å gå bra — mot alle odds.

Etter den siste breen og et stykke med «kliving» kom vi opp til den siste enkle stigningen mot toppen. I det vi ser målet der framme hører vi jubelrop — det var de herlige folka vi traff på nede ved vannet! «Dere greide det!» sa de - ja «plutselig» svarte jeg!

Og der står vi straks på toppen - takket være ei fantastisk herlig og positiv surnadalsjente som motiverte meg til dette eventyret ved å få meg til å tenke framover på målet i stedet for å grue meg til veien! Plutselig! Jeg har mye å takke henne for. Jeg må heller ikke glemme å takke for solkrem faktor 50 som en av de andre i følget hadde med seg og som Lisbeth fikk låne! Vi er så takknemlige for å ha truffet dere!

 

 

Plutselig kom vi til toppen,
plutselig er vi enda mer forelsket i Trollheimen,
plutselig har vi truffet fantastiske mennesker
og jeg lover deg:
PLUTSELIG er vi tilbake!