Om å lande på St. Vincent

Fra før er reisebreva for 2004 og 2005 kommet på plass fra gamle til nye Trollheimsporten. Klikk på linkene! Dette stoffet finne du under Reisebrev når du klikke På Porten på den grå menylinja når du er på Hovedsida. Framover nå oppdaterer vi 2006 og 2007 med nye reisebrev og så følger resten av årene.

Har du kommentarer eller noe å melde om til dette - er det bare å bruke: redaktor@trollheimsporten.no. Skal du ut og reise - send oss gjerne et reisebrev: redaktor@trollheimsporten.no.

Om å lande på St Vincent

Det er kveld den 19. juli, og jeg sitter i et lite fly som skal ta meg og min lille familie til St Vincent. Haakon skal forhåpentligvis gjøre feltarbeid blant bananbønder her i et års tid. Ingen av oss vil være uten hverandre så lenge, så Ella og jeg har hengt oss på. Ella Leona sover godt i fanget mitt, og ute er det mørkt.

Jeg ser ikke annet enn vingen på flyet, og den lille propellen som jobber ivrig. Jeg hadde gleda meg til å gå av flyet og se St Vincent for første gang, men i og med at flyet vårt fra Barbados var ca 4 timer forsinka har det blitt så mørkt, så alt jeg kan se når vi går av flyet er lys fra biler og hus.

Ella sover fremdeles i armene mine. Varmen slår imot meg, og luftfuktigheten gjør det nesten vanskelig å puste med det samme. Tenk, nå er vi endelig her! Inne på flyplassen må vi gjennom en passkontroll.

Bak skrankene til passkontrollørene ser vi bagasjebåndet. Flyplassen er liten, med et sjarmerende personlig preg. Vi speider forgjeves etter bagasjen vår. Snart forstår vi at den står igjen på Barbados. Alt gikk så bra helt til vi kom til Barbados.

Nå står vi her, svette og slitne etter en lang reise, og med ei lite jente som har tatt natta for lenge siden. Vi lurer på hvor mye vi får sove i natt, og gruer oss til å ha på de samme klærne i morgen. Jeg er pessimist og tror ikke at vi får se bagasjen vår igjen. Det er veldig skummelt, i og med at mesteparten av stoffskiftemedisinen min er i kofferten min, og uten den blir jeg skikkelig syk.

Ella Leona er en liten helt, og sover godt igjennom natta. Jeg våkner likevel mange ganger og lurer på hvordan dette skal gå.

Hva har vi gjort?? Samtidig gleder jeg meg til å kunne se ut når lyset kommer. Litt før kl 6 neste dag våkner Ella. Hun blir løfta opp i senga vår, og setter seg raskt opp mellom oss. Hun ser på oss med store, våkne øyne, og et lurt smil om munnen. Hun gir oss gode koser, og prøver å få oss med på leken sin. Da virker alt så mye bedre med en gang.

Og når vi ser ut av vinduet er det bare vakkert. Helt fantastisk vakkert. Men jeg lukter fremdeles svette og lang reise. Bortskjemt som jeg er klarer jeg ikke tanken på å gå i samme truse to dager på rad, så jeg vasker den med oppvaskmiddel (som er det nærmeste vi har såpe på hotellrommet vårt), og henger den til tørk forran en vifte. Den tørker faktisk nesten mens vi spiser en slags frokost og ser på utsikten.

Vi ser også på hverandre, ler nervøst og tørker et par tårer. Hvordan havna vi er? Hva skal vi gjøre her? Hvordan skal dette gå? Vil vi klare å passe godt nok på Ella, når vi er så langt unna alt som er kjent og trygt og forutsigbart og oversiktelig? Hvor skal vi begynne, nå når vi skal bli en del av livet på St Vincent?

Den knugende vonde klumpen i magen har vi kjent på før. I 2005 var vi begge på feltarbeid; Haakon på Sri Lanka og jeg i Nord-Irland. Vi vet at den vil forsvinne etterhvert. Og vi prøver å minne hverandre på det. Jeg kan i grunn ikke si at jeg har hjemlengsel. I og med at Haakon og Ella er med meg har jeg jo hjemmet mitt her. Men jeg savner å være i et samfunn som jeg forstår, som jeg vet hvordan fungerer. Og jeg savner å ha venner rundt meg.

Ella ser i albumet som jeg har laget til henne. Hun ser lenge på bilder av familie og venner og vil gjerne snakke om dem. Vi vet ikke helt om vi klarer det ennå. Så bortskjemt blir man kanskje av å komme fra et rikt land. Eller har alle det slik når man har kommet til et nytt land for første gang, og skal prøve å bli kjent med alt sammen?

Hver gang Ella gråter og er lei ser vi bekymret på hverandre og tenker; ”hva har vi gjort??”. Men når hun leker godt, smiler og ler, så føles det som om alt kommer til å ordne seg. Heldigvis smiler hun mye mer enn hun gråter. Etter iherdig innsats fra Haakon får vi bagasjen vår igjen ca et døgn etter at vi landa. Det er deilig! Nå ser alt mye lysere ut med en gang.

Dagen etter der igjen flytter vi inn på et fint hotell. Her er masse av plass hvor Ella kan krabbe rundt, internetttilgang, restaurant og ikke minst mange hyggelige ansatte. Vi unner oss litt luksus etter den slitsomme reisen. Vi er tross alt vant til luksus.

Vår første tirsdag på St Vincent tilbringer vi i hovedstaden, Kingstown. Vi tar en lokal taxibuss fra hotellet og inn til byen. Det er en hektisk tur, der mennesker hopper av og på i et imponerende tempo. Vi blir nærmest øre. Etter bare få dager på øya har vi allerede begynt å venne oss til et saktere tempo enn det er vi vant til i Norge. Så denne taxituren kommer noe uforberedt på oss. I Kingstown prøver vi å spørre oss fram til hovedkontoret til WINFA, et internasjonalt jordbrukskooperativ og en pådriver i kampen for å skaffe bøndene bedre arbeidsforhold og økt lønnsomhet.

Det er hovedsaklig bananbønder som er organisert her, og det er disse Haakon er interresert i. Folk i Kingstown er stort sett veldig hjelpsomme. Men de gir ikke så klare svar, disse vincentianerne. De smiler mot oss, rister litt på hodet og sier, ”ja, da bare gå ned den veien der, og så er det bare et par gater oppover. Du vet hvor KFC ligger? Ja, det er nære der.” Vi leter og leter.

I en by som ikke er lagd for barnevogner traver vi rundt med Ella’n vår som er sliten og trøtt. Hun skulle ha sovet, men ligger i alle fall bakoverlent i vogna og ser på alt som foregår rundt henne. En mann går forbi oss, han ser ned på henne, smiler og sier; ”aa, the baby is just laxin’ ” Etter en stund forstår vi at vi har lett i gatene rundt feil KFC. Det er nemlig to av dem i denne lille byen. Når vi endelig blir fortalt hvor den andre ligger blir alt mye bedre, og vi møter stadig flere mennesker som peker i samme retning.

De vet også hva WINFA er. Dette lover godt. En tigger kommer mot oss og vil ha US dollars. Han mener at siden vi er hvite, så har vi sikkert det, og han synes han bør få noen. Men vi rekker ikke å si stort til han før han blir kjefta på av andre som går forbi oss. Før dette følte vi oss i grunn ikke så godt mottatt her.

Folk virka litt sure på oss, og vi kan godt forstå at turister er slitsomme. Rike, bleike folk som brer seg ut over øya deres bare fordi de har masse penger og kan gjøre som de vil. Men kanskje hjelper det at vi traver rundt og spør etter WINFA sine kontorer? Det er ikke normal turistoppførsel. Etter mye om og men finner vi altså kontorene deres. Haakon får snakka med en koselig mann som gjerne vil hjelpe han, og plutselig er feltarbeidet i gang. Glimrende!

Vi kan trygt dra tilbake til hotellet vårt med et stort smil om munnen. Og i dag har vi altså vært på St Vincent i 4 dager. Vi har kjent på mange forskjellige tanker og følelser, men de fleste har i grunn vært gode.

I dag har vi til og med vært på stranda og bada. Det var mange folk der, noen turister, men mest innfødte. Barn lekte og lo langs strandkanten, ektepar kyssa og klemte hverandre mens barna prøve å få kontakt med dem, og jeg gjorde et aldri så lite forsøk på å se min angst for havet i hvitøyet. Det er mye å være redd for ute i den store verden.

Det er mye å bekymre seg for. Men så lenge man har en liten solstråle med seg skal vel det meste gå bra. Vi er spente på hva dette året vil bringe, men håper at den dagen vi skal flytte herifra kommer alt for fort.