Loffejoooon reiser i Nord-Norge

Loffejoooon kjendis
Jon Storholt er blitt litt kjendis i nord. Alle kaller han Loffejoooon. Han har sagt opp jobben som ambulansesjåfør i Rindal og bor nå i koffert med nødrasjon, besøker mange steder og har det bare bra.

Hver uke vil han  komme med nye reisebrev fra Nord-Norge, via e-post og foto fra mobiltelefon. Han liker å skrive, men er ingen kløpper i rettskriving, sier han til Trollheimsporten. Du finner reisebrevene hans på Reisebrev 2010 på Trollheimsporten. Når du er på Hovedsida, klikker du deg fram gjennom På Porten på den grå menylinja - der finnerdu alle reisebrevene og Loffejoooon finner du på Reisebrev 2010. Kos deg med det siste reisebrevet fra Loffejoooon:

Torsdag 9. november 2010

Hei bygdafolk, jeg er nå kommet inn i villmarka i Beiarn kommune. Jeg sitt nå å spiser kneip og slurper litt kaffe til. Da jeg kom hit i onsdags kveld var alt mørkt. Har nå vært i Lofoten noen dagen, og tok fly over til Bodø. Det blir masse venting både på fly og bussterminaler, og folk traver og prater mens jeg sitter i mine tanker og dupper av litt. Turen fra Leknes til Bodø tar bare en liten halvtime, og dere skulle ha sett himmelen over Lofoten og havet. Sola lyste svakt mens mørkret kom sigende og skydekket gjorde at dette fikk et lys som en aldri opplever der hjemme. Om bord var også han Oddgeir Bruaseth fra NRK, vi utveksla noen ord i Bodø. Prata litt om lyset og Lofoten, han skulle videre til nye opptak lenger Nord i landet.

Etter tre timer med venting kom min buss, masse folk kom ombord og det vart et sabla liv. Busssjåføren var en eldre herremann som kjente alle, og jeg ble dratt inn i samtaler og latter mens vi kjørte over Saltstrømmen.

Fra Beiarn og til Bodø går det bare en buss tur-retur om dagen, å ho Olga og han Pål hadde opplevd masse i Bodø, ombord på bussen var det en av passasjerene som sovna mens vi kjørte. Men alle visste hvem han var, og da han skulle gå av ble han vekt av busssjåføren og ho Olga som lo og skøya.

Vi fikk et sjåførbytte i Misvær, ombord kom en damesjåfør og styrte skuta over fjellet og til Storfjord dit jeg skulle. Praten hadde stilna og musikken tok over, på radioen spilte dem fra Gamle svarten til countrymusikk. Bussen snegla seg oppover til Beiarfjellet, snøfokk og dårlig sikt gjorde turen litt skummel. Her blir vegen stengt på kortvarsel, å bygda innenfor blir isolert fra omverden så lenge uværet holder på. Og da kan dere tenke på hvilken konsekvens dette har når en blir syk, for det finnes ikke noen annen veg hit og ingen helikopter som kan komme. Jeg skal jobbe her ute i villmarka en uke, skal skrive litt mer om plassen senere til dere.

No skal dere få høre litt om Drag i Tysfjord (nedenfor til høyre: Fergekaia fra Drag til Kjøpsvik), om han Dagfinn og han Amandus.

Søndag 31. oktober:
I dag våkna jeg tidlig, satte på kaffen før jeg rusla inn på badet, jeg har sove så dårlig i natt så det var tungt å stå opp. Men frokosten og kaffen smakte og ute var det vakkert vær med sol og snø i fjellet. Jeg rusla opp til han Dagfinn (nedenfor til høyre) for en formiddagsprat. Han Dagfinn er en mann med masse ord og historie. Vi prater mest om livet på Drag, både om nå tid og gammel tid. Han Dagfinn er en bereist mann, han har vært over de sju hav og jobbet som kokk både på Hamarøy og her på Drag. No er han pensjonist og nyter livet som den kommer, han har en sønn på ti år og driver en campingplass et stykke unna Drag. Dagfinn er en lærd mann og snakker et språk som det går an å forstå, og det er gjennom han jeg har lært om livet på Drag.

Drag betyr å dra. Før i tida stod sjøen høyere en i dag, og enkelte plasser måtte folka dra båten mellom sjøene med makt der vannet var for grunt. Sjøen trekte seg tilbake og grunne ble til fastland. Drag er et sted der en kan ta ferja fra E6 til Kjøpsvik og kjør nyvegen videre til E6 igjen lenger nord retning Narvik.

Kjøpsvik er sentrum i Tysfjord kommune, det er en liten strid mellom Kjøpsvik og Drag angående sentrumsspørmålet. Drag har ca 30-40 prosent samer. Her har NRK sameradioen en av sine avdelinger. Dragsenteret er bygd som en lavvo. Sentret inneholder Sameradioen og samisk museum, barnehage og masse annet (se bilder nedenfor).

Du merker at du har kommet til sameland, allerede på E6 står det skilt på samisk. Når du møter befolkningen ser du fort at sameslekta er stor, og det tar tid å komme inn bland dem. Drag har både bensinstasjon, nærbutikk og en stor fabrikk som driver med kvarts. Det er også litt gruvedrift ennå, og fabrikken har ca. 60 mann i arbeid og drifter det meste av inntekta for Drags befolkning.

Drag er også kjent fra krigens dager. Tyskerne okkuperte området rundt her. De hadde god oversikt om hvem som skulle nord- og sørover i landet. Det var lett å oppdage fienden fra dette området, og den eldre garde jeg snakket med forteller om en grusom tid.
Det var ikke før i 60-åra at ferjekaia ble til mellom Drag og Kjøpsvik.

I dag har dem et fint og samstemt samfunn med både skole og grendehus, legesenteret brant ned for noen år siden og er i dag på Innhavet. Men nå er planene å bygge opp legesenter i lag med flere ting som skal gjøre Drag til noe større og mer sentralt en det er i dag.

Han Dagfinn forteller også om bygdaoriginalen. Det var det mange av dem før i tida, samme som i bygda vår, men de vaskes vekk med tida. Mange av dagens folk har hørt om orgingene men få veit at dette er god historie som nå er på retur.

Dette med folk som stakk seg ut i bygda var med å holdt liv i folket. Dette var ikke ondskap eller løgner. Men det ble gjort masse på kanten sprell med orgingene i bygda. Han Dagfinn forteller om en han huska godt, han Amandus som bodde på Borg. Borg er et godt stykke innover i fjorden her, og båten var eneste framkomstmidlet.

Han Amandus hadde fått stiva av kneet i Bodø for mange år siden, så når han satte seg stod foten rett ut i været. En dag fikk han Amandus bensin på begge øyna, så han tok på veg over fjellet til Holløykam, for å få hjelp av en klok gammel dame som bodde der. Det var langt og synet forsvant gravis, så han kom for seint fram til å redde hele synet derfor vart han Amandus svaksynt, men klaga ikke for det.

Hadde han bare gått ned til sjøen der hjemme og skylt begge øyene med vann, hadde han berga synet. Men han svarte at, jaja det blei nå berre slik. Han Tore var nærmeste nabo, han bodde et lite stykke unna og dem teftes i små stunder. Amandus og Tore var ikke så gode venner. Tore like å finne på fanteri med han Amandus når dem møttes, og dette likte ikke han Amandus nå særlig og dette plaga han.

Så vart han Amandus sent på gamlehjem, for synet og foten gjorde at han ikke kunne være hjemme, og han Dagfinn besøkte han der.

Det var nå vell godt å bli kvitt han Tore, spurte han Dagfinn. Nei han Tore forfølger meg hele tide sa han Amandus. Nei ka er det du fortell, forfølger han dæ her på gamlehjemmet? Kjem han med båten sin å besøke dæ, spurte han Dagfinn . Ja nei, han er nå der når æ lukker øyan og han er også når æ gløtte litt med øyan mine, æ blir ikke kvitt han Tore, sa han Amandus.

- Nei hva er det du seier, å kossen skal du bli kvitt han Tore fra sinnet ditt, du kan nå ikke lev med slike tanka. Hva kan æ hjelp dæ med spør han Dagfinn.

- Du må ring etter lensmannen å be han ta med seg børsa si svarte han Amandus.
- Nei er du gal, skal lensmannen skyt han Tore. Han Amandus hadde slik overtru. Han meinte at hvis han fikk legge børsa på skuldra og skyt bakover så blei han kvitt han Tore fra sine tanker. Men dem måtte dra ned på kaia, for det var for farlig å å skyt ved gamlehjemmet.

Ja det var han Dagfinn enig om å så ringte til lensmann Braset på Kjøpsvik og fortalte om Amandus sine plager. Og lensmannen lo litt å bekreftet at han skulle komme om noen dager, og da skulle han rydde opp i saken.

Det gikk noen uker, så møtte han Dagfinn lensmannen. Dagfinn spurte lensmannen kolles det gikk med skytinga. - Nei, sa lensmannen. - Det blei ingen skyting på kaia, for han Amandus var for svak. De hadde pratet litt om saken, og blitt enig om at lensmannen skulle ta en prat med han Tore.

- Ja det var den ene av mange som jeg har sittet å hørt på, det er vanskelig å fortelle andres historier med han Dagfinn for liv i alle.

Dette får være nok for denne gang, den uka som kommer skal jeg hjem til min kjære Laila og resten av gjengen min. Siste dagene før jeg drar hjem blir tida lang, og det krible i kroppen etter å komme hjem. Denne gangen får jeg ikke være hjemme så lenge, jobben kaller og Loffejoooon må dra til villmarka igjen.

Og dere får en pause fra reisebreva en liten stund, men jeg har masse på lager. Snart kommer fortellingen og to damer fra Lofoten, den en satt på en stein og såg utover havet, og så har vi Lofotens madonna som passer sine menn.

Reisa hjem på onsdag starter kl. 0810 med buss, og da er jeg ikke hjemme før ca. kl. 21 om kvelden. Landet vårt er lenger enn til Syden,.

Ha ei fin helg og uke der dokk er.

Mvh Loffejooon - Jon Storholt

Klikk på bildene nedenfor og se dem større og i serie: