Loffejooon på tur

Jeg har nå vandret rundt i Norges lange hals i snart 6 måneder og kommet på plasser som en skulle tru at det ikke fantes historie, med alle plasser har sin spesielle historie. Jeg skulle skrive om det lille land i Lofoten denne gang, men jeg tror det passer bedre med noen ord fra Storjord og Beiarn.

En generasjon vi aldri får igjen
  Da jeg reiste fra Beiarn, møtte jeg igjen den samme busssjåføren som jeg satt på fra Bodø. Busssjåfør Odd-Ivar Toresen (til høye og nedenfor til venstre) blir pensjonist på januar og hans tid som bussmann er snart over, men jeg tror nok at han kommer til å styre skuta når det trengs. Han Odd-Ivar har levd et langt liv bak rattet, livet som lastebil og busssjåfør har vært en livsstil for mange. Men den tid er nå forbi, næringa sliter med rekruttering fra den yngre garde.

Det er en fryd å sjå på Odd-Ivar når han tar i mot kunder og når han tar tak i rattet, og fører bussen trygt ut på landevegen. Dette er en generasjon som vi aldri får igjen, så en honnør til både han Odd-ivar og ikke minst Ola og Inge og gjengen som sitt på Hjørne å tar sin daglige dose med kaffe.

Odd-Ivar har kjørt igjennom Rindaln mange ganger og har kjentfolk her, og jeg veit at han følger med på Trollheimsporten, så takk for en fin tur Odd-Ivar.

Beiarn november 2010
For en tid tilbake fortalte jeg om reisen til Beiarn og Storjord fra Bodø, i dette reisebrev skal jeg prøv å formidle litt fra lokalsamfunnet som en møter. Det første jeg fikk høre var at dette samfunn her inne i villmarka var innesluttet, og jeg ville få problemer med å komme inn blant folket.

Ja ja, her får jeg gå varsomt til verks, så de første dagene tok jeg en forsiktig kafferunde på den lokale kaffen (under til høyre). Og der satt formannskapet, samme gjengen som på Hjørnet og Kløverstua. Åtte mannfolk og to damer satt og pratet over formiddagskaffen, alle snudde seg og stirret på meg og praten gikk over til hvisking.

Jeg kjente redselen kom, prøvde å nikke å si hei, men nei, det vart helt stille og ingen mine kom fra dem. Jeg betalte for kaffen og fant et bord langt unna formannskapet, dem var skummel for den ene satt med cowboyhatt og en hadde lapp over venstre øye. Damene satt og himlet med øyene, endelig en ny mann i bygda og de var nesten på min alder.

Hjelp jeg følte meg fanget i villmarka, en hær med kraftige karer og noen ville damer, dette gjorde at jeg slukte og nesten fikk kaffen i vrangstrupen. Tok lua i handa og dro på dør, berges det som berges kan, tenkte jeg og ruslet forbi gjengen og dro til mitt krypinn lang inne i villmarka.

Etter noen dager tok jeg mot til meg og hilste på to pensjonister som jeg møtte på den lokale Coop-butikken, jeg spurte om hva som var trekkplastret for turisten og hva den eldre garde gjorde på. Her gikk jeg også på en kjempesmell. Det startet så fint om elva og fisken, de 

fortalte også om Statskraft si rolle i bygda. Så startet striden og utslipp og vannstand og rettsaker, de to mennene glemte meg og ble mer og mer høytlytt. Hva svarten hadde jeg starta, og følte varmen og fortvilelsen kom stupende, folk snudde seg og begynte å delta i samtalen. Og da gikk det opp for meg at jeg nesten hadde startet en slåsskamp på Coopen i Beiarn.

Dette var et ømt tema og nå var vi blitt fra tre til nesten ti. Huff og huff - jeg tok handelkorga og nesten la meg på gulvet og krøp under reolen, fant kassa og betalte og gikk rolig ut mens diskusjonen gikk høytlydt og ingen la merke at jeg dro.

Gensegater i granskog
I ettertid fikk jeg høre at det er masse stridigheter rundt i dalføret, og dem som har granskog, rydder grensegater for at ikke naboen skal komme over.

Men nå skal jeg snu det negative til noe positivt. Nå har jeg snakket med flere og flere, nå vil alle snakke og alle hilse på meg og tar seg gjerne tid til en stopp på den lokale kaffeen. De vil høre om min ferd i nord, og latteren sitter løst. Fint folk som tar vare på Loffejooon og viser bygda fra den beste side.

Jordbruk og helse
Jordbruk og helse er den størst inntektskilde for folket her. Beiarn sliter med utflytting som alle andre plasser. Beiarn er en rik kommune med gratis barnehageplass, og har Norges laveste kommunale avgifter. Statskraft har nok æren for dette, til tross for en del motstand blant folket både i utbyggingsfasen og dagens spørsmål angående elva. Svartisen ligger oppi fjellet her og elva som renner forbi er smeltevann fra isen. Laksen spetter og fiskeren kommer fra inn og utland hver sommer.

Fredag 12. november kjørte jeg en runde i bygda for å finne skriveobjekt, og midt inne i villmarka dukket det opp en stavkirke i miniformat (under til venstre og nederst). Jeg trødde inn bremsen og stupte ut av bilen. Dette måtte jeg finne ut av og ikke minst formidle til dere lesere.

Har bygd sin egen stavkirke
Midt inne skogen i sin egen hage hadde Magnus Stensland bygd sin egen stavkirke (sjå malle bildene nedenfor fra stavkirka), etter en ferietur til Gol fikk han iden om å kopiere stavkirka fra vikingtid. Han kjøpe seg et postkort av kirka og da han kom hjem startet prosessen.

Først var det å lage utstyr som han måtte ha til bygginga, så dro han på skogen og hogde ned tømmer og dro dette ned til saga og verkstedet sitt. Magnus har vært snekker og i 2005 ble han pensjonist, da følte han at tida var inne for å gjøre det han hadde drøm om i mange år. Så det hele startet i 2005, og han var ferdig i 2007. I dag kommer busslaster med turister, hele 10 000 har vært innom. Kirka tar også imot folk som vil gifte seg. Kirka er ikke så stor, men har en høyde på 11 meter og rommer ca 20-25 inkludert  presten.

Klokker og organist
Han Magnus er klokker og organist, men det finnes ikke noe orgel, men en kassettspiller, og du får nesten den musikken du vil ha. Rett ved siden av har han bygd oppvåpen hus og gapastokk. I vikingetida hadde de våpenhus. Her satte dem fra seg sine våpen mens de var inne i kirka. Han har laget både sverd, vikinghatter og masse annet fra den tid. Han tar ikke en krone for omvisning eller bryllup. Men det står et norgesglass som folk putter på noen kroner når de besøker stedet, og den lokale presten stiller opp og vier brudeparene.

Han Magnus forteller om sitt arbeid i rolig tempo mens vi går inn. Her finner jeg det som en kirke har bare i miniformat. Altertavla har han laget av glass med lys i, alt har han laget med sine hender og fantasi ut i fra et postkort fra en ferietur i 2005.

Jeg anbefaler at dere tar turen vekk fra E6 og oppsøker små steder og smale grusveier. Her finner dere ro, og biltrafikken, mas og lange køer forsvinner. Alle er gjestfri på sin måte, men det kan ta litt tid å finne tonen.

Grottevandringer
Ellers så er det populært med grottevandringer her, og grotter er det mange av, store, små og trange. Enkelte er så trange at hjelmen må av og det kan ta opptil 40 minutter før du kommer gjennom, så for min del tror jeg det er best å styre unna dette, for jeg har klaus og panikken kommer sabla fort. De har også guida turer og utsalg av utstyr for denne sporten, så god tur for den som tør.

Vegen oppover dalen er dekt med både asfalt og grus. En lokal gubbe oppe i dalen var misfornøyd med vedlikeholdet på grusvegen. Han hadde mast og mast om at vegen måtte gruses, men ingenting ble gjort og hullene ble bare større og større. En dag fikk han sandrusk i øyet sitt. Han fikk det ikke ut så an dro til den lokale legen for å få hjelp. Legen tok ut sandkornet og skulle til å kaste dette i søpla. Da spratt gubben opp og stanset legen. - Nei nei, sandkornet vil jeg ta med hjem, og strø det på grusvegen, sa han til legen. - For vegvesenet har ikke råd til å gruse vegen da må vi gjør det sjøl.

Så var det historia om katta som forsvant:
Det var to naboer som bodde oppi bygda her, nede ved vegen bodde det ei dame og litt lenger opp bodde den en mann. Dama hadde ei katt og den forsvant seint på høsten. Hun ropte og gikk i skogen og leita, men hun fant ikke katta. Vinteren gikk og ingen hadde sett noe til ho pus og dama sørget. Så kom våren og naboen lenger oppe i åsen skulle rense brønnen sin. Der låg katta til nabokjerringa over silen i brønnen og var gått i oppløsning. Han gikk ned til nabodama med sitt dødsbudskap, gikk inn og sa: - Ja nå treng du ikke å leit lenger etter katta di, for jeg har drukket opp katta di, sa han og formidlet hvor han fant henne.

Ja dette får være nok for denne gang, ha ei fin adventstid folkens og ikke stress slik dokk bruke. Vi slit oss ut hvert år på hver vår måte, men det er nå artig lell.

Mvh. Loffejooon - j.storholt@hotmail.com

Klikk på bildene nedenfor og sjå dem i større og i serie:

Har du ikke fått med deg tidligere reisebrev fra Loffejooon så finner du alle her på Reisebrev 2010 på Trollheimsporten. Det finner du ved å klikke på På Porten på gråmenyen under bankannonsen når du er på Hovedsida. Da dukker det opp mange menyer og Reisebrev er en av disse.