.png)
Kontrastenes Estland
Det er kort mellom de store opplevelsene. De store forskjellene. Vi våknet opp i et nybygd hus strandkanten ved Peipsisjøen. Satt opp med ”nye EU penger” – beregnet på turister. Fredlyelevene hadde lenge planlagt og var klar for en dag med godt, gammeldags juleveksted med barna i Raia. Alt var slik vi er vant med hjemme i Norge. Men det ble i løpet av dagen også tid til møte med en familie som i alle år har slitt med alkohol, arbeidsløshet og som sitter fast i den ytterste fattigdom. Opplevelsene er bare noen få meter fra hverandre.
Juleverksted.
Unger er nå unger uansett hvor de er og hvordan de har det i sin familiære hverdag. De herjer litt med hverandre. Er fulle av glede og forventninger. Kreative. Juleverksted i Raia er tradisjon når Estlandsforeningen kommer på årets juletur. En trivelig tradisjon. Noe å se fram til for alle.
Glanspspir, saks og lim. Klistremerker. Kort. Kurver og lenker. Makramè. Leire... Stemningen er full av jul. Ungene koser seg og det er godt å få være en del av dette. Språket er av ikke-betydning. Både i sangen og i arbeidet som skal gjøres. Barna sitter tillitsfulle på fanget til Fredlyelevene. Jobber og koser seg. Og det knyttes forsiktige bånd mellom oss fra Norge og de vi besøker.
Alle vet gangen i dette- det er det som er så godt med tradisjoner. Dagen starter med kulturutveksling- med sang og underholdning, med Guds ord forkynt på Estisk, Russisk og Engelsk. Deretter blir det ei lang økt med klipping og liming. Mat (sponset av Børset Bakeri). Og til sist: gaveutdeling.
Når vi har vært innom misjonsforeningens hus- der vi spiser oss gode og mette- blir jeg med Ivar Dahle på besøk hos en av hans venner her nede i Estland. Ivar Dale og Estlandsforeningen følger opp familier de har kjent i mange år. Besøker dem hver gang de er innom, snakker litt med dem. Har med både mat og omtanke og følger dem gjennom deres forskjellige faser i livet.
Det var mor Ljuba og far Alexei som var hjemme da vi kom innom. Dattera Olesja har flyttet til Tallin, fått seg jobb og forrige uke hadde hun fått seg en leilighet. Gode nyheter- og mor stråler av stolthet når hun forteller det. Broren hennes, Maksim, var ute blandt venner. Mor var litt mer bekymret for han.
Det var Maksims luftveissykdom, helbredelse og forkynning av Guds ord som knyttet de første båndene til familien for nesten 20 år siden. ”i sommer var det så kjekt å treffe Aleksander” sa Ivar. ”få høre at han hadde kommet inn på en mekanikerskole i Tallin” Det er så godt å høre at det går bra med våre venner. Men vi vet at det ikke er langt fra opptur til nedtur og tilbakefall. Nå etter noen måneder har han fallt ut av skolen.
Et møte med denne famiien er et møte med den ytterste fattigdom, alkohol og arbeidsløshet. I Estland må du greie deg selv når du blir syk, arbeidsløs, eller om du blir gammel og ikke har familie som kan hjelpe deg. Ingen sosialstønad. Ingen ledighetstrygd ut over de første seks månedene ( og da er det kun snakk om 1.30 Euro pr dag!- ca 20 kroner) Uten mat, klær. Elendige boforhold. Fanget i fortvilelse. Så går det ofte slik det har gått med denne familien. Alkoholen døyver de mest intense smertene. Men skaper nye. Skaper et vanskelig liv. En strøjobb i ny og ne. Det er alt. I dag hadde far Alexei vært ute på fiske på Pepseisjøen. Tjent noen kroner. I morgen blir det kanskje ikke noe arbeid. Det er vanskelig å komme seg ut av denne elendigheten. Håpet er hos barna. Ungdommen. At de skal få det bedre enn de selv har hatt det.
