Fra bergfrua til fjellvalmue og fjellpryd

Alt dette stoffet ble lagt inn av Gunnar Bureid 16. desember 2001 og det ble starten til et omfattende bildearkiv omkring Trollheimen på Trollheimsporten. Nå holder vi på og legger alt dette over fra gamle Trollheimsporten til den nye.

Bortsett fra bergrua (til høyre, med bergfrua 2 under) finner du alt dette stoffet nedenfor med tekst og bilder - klikk på dem og sjå dem større og i serie. I forbindelse med jubileet - Trollheimsporten 10 år - er dette siste atikkel. Men følg med: Det vil komme mye meir fra fra gammel til ny Trollheimsport når det gjelder Trollheimen. Bli med på en skikkelig biologitime i Trllheimen:

Alt jubileumsstoffet finner du under Velkommen På Trollheimsporten og Trollheimsporten 10 år under Hovedsida.

Bergfrue
Bergabrur, fjelldronning, fjellrose - nei, Saxifraga cotyledon er såvisst ingen grå veggpryd. Men pryder vegger er likevel nettopp det den gjør: bergfrua står rett ut fra bergveggen på forunderlig vis, og er virkelig en skjønnhet. Bildet(til venstre) er er fra Tifjellet (650 m o.h.) midt i Rindal. 18. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Tettegras
Kjøttetende - eller kanskje heller insektfangende - planter fins det noen få av i Norge. Pinguicula vulgaris (som rett og slett betyr 'vanlig') er en av dem, og tilhører blærerotfamilien. Nå eksisterer det en del tettegras som ikke er så vanlige også, eller rett og slett sjeldne: noen helt hvite og noen med hvit underleppe, står det i Gjærevolls lille fjellflora. Øst for Raudfjelltjønna, som ligger like ved turstien fra Jøldalshytta til Resvatnet, står det en liten bestand hvor både underleppen og overleppen er hvit. Hvor sjelden er den varianten, tro? Kontakt gjerne redaktor@trollheimsporten.no. Stedet ligger på 720 moh.17. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid).

Fjellarve
Ikke noen stor og prangende blomst, fjellarven (Cerastium alpinum), men den kan jo skryte av å tilhøre nellikfamilien. Vokser gjerne på tørre steder, også bergsprekker, som på dette bildet fra Hattan (630 m o.h.) sør for Resvatnet. 17. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Fjellmarikåpe
På dette bildet er vi inne i et rikt botanisk område: Rensbekkdalen, i en solvarm, bratt rasmark ned fra hemre Gjevilvasskamban. Alchemilla alpina hører til rosefamilien, men stikker seg slett ikke særlig ut i terrenget, gulgrønn som blomsten er. Du ser den omtrent overalt i fjellet. Her har den selskap av snøbakkestjerne. Navnet alchemilla kommer av at middelalderens alkymister samlet vanndråper fra plantens blader og hadde dem i smeltedigelen sin når de skulle lage gull... 22. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Fjellnøkleblom
En bekjennelse: Dette var redaktørens første store forelskelse i fjellet (til høyre). Primula scandinavica , så uskyldsren og purpur. Og ganske sjelden, heter det i floraen. Da fnyser vel oppdalsfolk, for der vokser den omtrent rundt føttene på dem tidlig på året og går under navnet 'maiblom(me)'. Dette vakre fotografiet har Trollheimsporten fått (sammen med mange andre bilder) fra Sverre Stølen i Trondheim - tusen takk! Skaret vest for Håmannshytten, 25. juli 1983.

Fjellpryd
Diapensia lapponica kan pryde hele fjellet enkelte steder tidlig på sommeren. Det er en vintergrønn dvergbusk, bare 2-6 cm høy. Her er den fotografert 29. juni 2001 i 800-900 meters høyde på Raufjellet nord i Trollheimen. Foto: Gunnar Bureid.

Fjellskrinneblom
Noe så fint som Arabis alpina heter fjellskrinneblomen på latin, og arabisslekta hører hjemme i korsblomstfamilien (fire kronblader i kors!). Tyder på at det fins mange arter av den i Midtøsten, og der kan det sikkert være skrint nok. Den på bildet sto langt inni Rensbekkdalen, den også. 22. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Fjellsyre
Joda den smaker surt, fjellsyra også. Inneholder oksalsyre, og det latinske navnet er da også Oxyria digyna. Gjærevoll anbefaler den som salatplante, ifall noen skulle komme på tanken. Fins overalt i fjellet i Norge og på den nordlige halvkule ellers. Rensbekkdalen, 22. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Fjellveronika
Det er ikke akkurat den blomsten som gjør mest av seg i fjellet, Veronica alpina. Men kikker du etter for eksempel langs bekker, som noen av oss gjorde på en fellestur på Resfjellet 2. august 2001, er sjansen bra for å treffe på noen fjellveronikaer fra maskeblomstfamilien. Vått vil de altså ha det. Foto: Gunnar Bureid.

Rød jonsokblom
Den artsrike Silene-slekta i nellikfamilien har mange planter som vokser i fjellet også. Se på denne kaute Silene dioica (til høyre). Kryper ikke for noen. Rød jonsokblom finner du over hele landet. Også dyrket. Grasmark i en veikant sør for Resvatnet (Hattan), 500 m o.h., 17. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid.

Blåklokke
Campanula rotundifolia fra klokkefamilien berger godt høyt til fjells også, som her på Gaddfjellet i Rindal 23. august 2001. På dette nærbildet kommer den nesten pergamentaktige blomsterkronen på blåklokka godt til sin rett. Foto: Johan Helgetun

Olavsstake
En forunderlig, usedvanlig vakker og litt mystisk blomst (ser den ikke litt forskremt ut også?) som lyser opp i mørke granskogen, det er olavsstake - eller Hellig Olavs lysestake, som er et av dens andre navn. Du finner aldri store hoper av den, men fall på kne og du vil være fortapt. Moneses uniflora hører hjemme i vintergrønnfamilien, men hva 'moneses' betyr, er visst uklart (av monos, 'enslig', og hesis, 'skynde seg'). I folkemedisinen har planten vært brukt mot øyesykdommer (de kokte den og skylte øynene i vannet), derav det svenske navnet ögonblomma (ögonljus) og det tyske Moosauge. Og så var olavsstake ettertraktet blant ungjenter som ville ha vakre, strålende øyne til lørdagsdansen! (Kilde: Pål Hermansen: Våre vakreste fjellplanter, Universitetsforlaget 1985) Akkurat det teller kanskje ikke like mye lenger? Ved elva Ljøsåa i Rindal, 350 moh, 15. juli 2001. Foto: Gunnar Bureid .

Norsk Malurt
En ikke uvanlig korgplante i Trollheimen, og i Sunndalsfjella og i øvre Drivdalen. Men ellers finner du den ikke så mange steder verken i Norge eller i resten av verden. Så er da også Artemisia norvegica en av vårt lands botaniske stoltheter. Slektsnavnet artemisia kommer av gresk artemo, som betyr 'være frisk' - det er altså en medisinplante, selv om malurten i begeret ikke akkurat er kjent for sin helbredende virkning.... Den norske malurten på bildet er fotografert innerst i Folldalen, ved Fallan 7-800 moh. Foto: Lars Olav Lund.

Fjellvalmue
Valmuefamilien rommer mange vakre arter - og underarter. For fjellvalmuene på bildet tilhører nok underarten Papaver gjaerevollii eller trollheimvalmue. (Papaver er rett og slett et gammel latinsk navn på opiumsvalmue.) Så spesielle er fjellvalmuene at det også fins egne underarter i fjella rundt blant annet Øksendal (øksendalsvalmue) og Grøvudalen i Sunndal kommune (grøvudalsvalmue). Fjellvalmuene vokser gjerne der andre planter ville betakke seg for å tilbringe livet sitt: på magre grushauger, utsatte rasmarker, tørre elveleier - og som her, en steinete strandkant ved Tovatna, 760 moh. Foto: Lars Olav Lund.

Kattefot
Denne arten er lett på foten (til høyre) og tar seg problemfritt et godt stykke til fjells. Foto: Lars Olav Lund.

Norsk Malurt 2
Der ingen andre kunne tenke seg å slå rot, står norsk malurt (til venstre) og trosser naturkreftene - som her ytterst på Midtre Gjevilvasskamman. Foto: Lars Olav Lund.

Bergfrue 2
Oppå Tifjellet fins det bergfruer, flotte bergfruer (over til høyre) - bare gå og se dom sjøl! Foto: Gunnar Bureid