CUBA - et annerledes reisemål

Men ønsker du derimot å feriere i et land som har 330 soldager i året med en gjennomsnitstemperatur på 26 grader, oppleve noe fremmed - men likevel noe kjent, studere noe fjernt - men likevel så nært i historisk sammenheng, oppleve et folk som forguder sin leder - men likevel ber om en forandring til det bedre. Bade den ene dagen i det azurblåe Atlanterhavet, mens den andre dagen kan tilbringes ved Det karabiske hav, danse salsa eller bare sitte på en benk i parken og nyte den cubanske salsarytmen - som spilles over alt - eller oppleve den store kontrasten mellom det å bo på en femstjernes hotell med ”all inclusive” og den store fattigdomen for den vanlige mann. Ja, da er Cuba et godt og interessant valg.

Cubanerne har livsfilosofien om at man skal nyte livet i dag - det som skjer det skjer. Så Cuba er noe langt mer enn bare sigarer og kommunisme. Jeg og Tordis sammen med 26 andre fra Midt-Norge takket ja til et reisetilbud fra Adresseavisen i samarbeid med Unik Travel om en tidagers reise fra 10.-19. november i år. Det har vi ikke angret på. Gardskjerringa på Elshaug, Oppistu - ho Amni - født og oppvokst på Cuba og gift med Oddbjørn og har to vakre barn, sendte med oss to kofferter med en samlet vekt på 46 kg. Det var julegaver til slekt og venner, og varer ellers som det finnes lite av på Cuba eller har dårlig lokal kvalitet. Tillatt bagasjevekt pr. person var 2 x 23 kg pluss 12 kg håndbagasje. Dermed entret jeg og Tordis flyet på Værnes med en samlet bagasjevekt på 112 kg for en tidagers ferietur. I våre kofferter var det mye toalettsaker, ikke minst såpe, skrivesaker og godterier. Det var det vi ønsket å gi til trengende vi ville møte.
Bildet over: På flyplassen i Havanna vart vi møtt av foreldrene til Amni Elshaug.

Rasjoneringskort fra 1962 for den vanlige cubaner
Den ”vanlige” cubaner har et rasjoneringskort, som hver måned gir en familie på fire rett til å kjøpe til symbolske priser bl.a. 3 kg. ris, 0,5 kg. bønner, 3 kg. sukker, såper - en måned tøysåper og neste måned håndsåper, tannkrem, kylling, fisk og egg. En justering er nå på gang. Bl.a. er det bestemt å avslutte den subsidierte leveringen av poteter og tobakk.

Månedslønnen for en vanlig arbeider tilsvarer ca. 15 amerikanske dollar, ca. kr. 95,-. På de typiske turiststedene er lønnsnivået noe høyere. Rådet fra vår guide, Aase Kristiansen, som har Cuba som sitt favorittland, var at vi ikke skulle gi gaver eller penger til barn og eldre som tigger, men desto mer til barn og eldre som ikke tigger. Og bakgrunnen er at mange barn prioriterer tigging foran skolegang, og noen eldre har tigging mer som et yrke. Når det er sagt må det tilføyes at tiggingen på strøket i Oslo og Trondheim er langt mer ubehagelig enn det vi følte på Cuba. De ”profesjonelle” tiggerne og de som har underholdningsinnslag på gata, bar på seg et godkjennelseskort fra staten, som på sin side kan kreve tiggerne for en skatt/avgift.
- Vart du portrettegnet eller fotografert sammen med en sigarrøykende kopi av Ernest Hemingway eller ei nittiårig dame med en større sigar i munnen, var prisen en Peso Convertible (CUC), som tilsvarer ca. en amerikansk dollar., skriver Jon Sveen, og fortsetter:

Ellers var amerikanske dollar bannlyst, som det meste med amerikansk bakgrunn. Lønnen til den lokale befolkningen utbetales i en annen pengeverdi. Fattigdom er et relativt begrep. For alle Cubas innbyggere (litt over 11 millioner) er det gratis undervisning fra begynnelsen til slutt. Cuba har i dag det beste utdanningssystemet i hele Latin-Amerika. De samme godene finnes innenfor helsevesenet. På Cuba har en lege og en sykepleier ansvaret for at 50-100 familier får nødvendig helseinformasjon, vaksinering og behandling - alt gratis. Og levealderen i dag er på hele 77 år, det høyeste i Latin-Amerika.

Med en stor sigar i munnviken
De første nettene lå vi på et finere hotell i sentrum av Havanna, med nærhet til gamlebyen, strandpromenaden Malecon og kjente serverdigheter, som den statlige sigarfabrikken og Revolusjonsmuseet. Besøket på sigarfabrikken kommer vi aldri til å glemme. Dessverre var det ikke tillatt med fotografering. Men med selvsyn fikk vi følge prosessen med produksjonen oppover i etasjene fra utsorteringen av tobaksbladene - bladene i en sigar må ha samme fargesjattering - til sigarene vart pakket i esker med garantikort og deretter forseglet.

Alle på fabrikken hadde samme lønn, uannsett arbeid, ansvar og ansiennitet. Mange arbeidet med en diger sigar som stimulans. Støyen i enkelte av lokalene var for oss nordboere helt uforsvarlig, og luften var stinn av sigarrøyk og støv fra produksjonen. Her hadde det vært store oppgaver for det norske helsevesenet og arbeidstilsynet.

Sigarene vi fikk kjøpt på det statlige utsalget like ved var veldig dyre, men vi vart advart flere ganger mot å kjøpe billigere varer på gata. Enten var de rullet hjemme av ”høysubb” eller bananblader, eller de var stjålet. Men ettersom arbeiderne får enn viss kvote sigarer med seg hjem hver måned for evt. salg, kan man være heldig å få kjøpt disse billigere.

Fra kystbyen Havanna ved Atlanterhavet krysset vi landet sørover til byen Cienfuegos ved Det karabiske hav. På den turen måtte vi selvsagt ha et stopp ved Grisebukta, hvor eksilcubanere med støtte fra regjeringen i USA gjorde et mislykket forsøk på å invadere Cuba og styrte Fidel Castros kommunistregime i 1961. Selv var vi av den fredelige slaget, som begrenset vårt besøk til et bad i Det karabiske hav. Det var herlig, det.

Trinidad de Cuba
Fra Cienfuegos hadde vi en interessant utflukt til Trinidad de Cuba, som i 1988 vart tatt opp på UNESCOS`s liste over verdenskulturarv - et levende museum. Der kunne vi vandre på brosteinbelagte gater mellom fargerike hus hvor vinduene ikke er av glass, men kun består av gitter med smijern og treverk. Altså et levende museum over den spanske kolonitiden. Her fikk vi virkelig følelsen av å befinne oss i en annen verden.

De siste tre dagene tilbragte vi på et femstjernes hotell i byen Varadero ved Atlanterhavet. Varadero er det eldste og mest kjente badestedet på Cuba. Der var det ”all inclusive” i aller videste betydning. Hotellet har bl.a. sju barer og seks restauranter. I baren eller ved stranda var det mulig å nyte den tradisjonelle drinken Cuba Libre i de rette omgivelsene. Ikke like kjent, men desto bedre er Mojito Hemingway med cubansk rom, soda, 2 ss sukker, 12 friske, knuste mynteblader, lime og is. Det var bare for cognac over 10 år vi måtte betale en liten avgift.

For dikteren Ernest Hemingway, dannet Cuba bakteppet for mye av hans dikting, særlig ”Den gamle mannen og havet”. Gården hvor han bodde i to tiår vart en pilgrimsreise for rike amerikanere. For oss vart det også litt spesielt å stå i det lille rommet med senga og skrivemaskinen han disponert til sin overnatting og dikting Han donerte sin egen Nobelprisen i litteratur til det cubanske folk. Det sies at Hemingway vart henrykt da Fidel Castro i 1959 styrtet diktaturet under Flgencio Batista.

Så vil vel enkelte si at vi bør ha dårlig samvittighet med vår levestil, som vart en sterk kontrast til levevilkårene for den vanlige cubaner. Vår guide mente at det ikke var noe problem. Vi måtte huske at turistnæringen er den andre største næringen på Cuba, etter eksilcubanere som sender penger hjem. I tillegg gir turistnæringen sårt tiltrengte arbeidsplasser og økonomisk ringvirkninger langt utenfor de store turistsentrene

Hva vil vi huske ellers fra ferituren på Cuba?
Det var mil etter mil med flatt åkerlandskap, som i dag ligger helt brakk, mye på grunn av handelsblokkasjen fra bl.a. USA. Virkeligheten er at Cuba er tilnærmet konkurs. Hadde de hatt tilgang til kapital og ikke minst landbruksmaskiner, hadde det vært fullt mulig å høstet tre ganger i året. En større plantasje finansiert av Israel hadde en størrelse som hele Karmøy. Landet kunne ha vært selvforsynt og i tillegg blitt en stor eksportør av landbruksprodukter. Det er nok grunnvann og årstempersturen ligger på rundt 26 grader.
Bildet til høyre: Fra Cubas storhetstid.

Langs motorveiene med fartsgrens opptil 100 km kunne det stå større eller mindre grupper arbeidere og militære og viftet med pengesedler. Det var tegnet på det ønsket skyss og var villige til å betale. For det var mye tilfeldigheter om det kom en buss og i tilfelle når.

En gang stoppet vi ved noen bønder som solgte små bananer (verdens beste) og ost. Bananer vart kjøpt og som bonus fikk de fattige bøndene en pose med såper og diverse andre artikler. En annen gang stoppet sjåføren vår tilfeldig i ei gate. Der sto hans kone klar med to kopper kaffe, som vart overrakt med beskjeden ”Jeg elsker deg, ta vare på deg selv!”. Slik kan det også sies av en cubaner. Kanskje har vi også der noe å lære?

Da vi en kveld skulle til en bedre middag på en lokal kaffe, vart vi hentet i kabrioleter av merkene Chrysler og Buick. Alle av edle årgange fra 1955 og 1957. Det var spesielt. At det knaket og ristet litt i flere av karosseriene og motoren hostet litt på de dårlige veiene, var bare med på å sprite opp atmosfæren.

På et større kjøpesenter hvor paller med sement sto like ved hyllene med sprit og matvarer, måtte vi først passere en vakt, og etter endt kjøp måtte vi overfor en annen vakt vise fram kvittering for at varene var betalt. Dette ga to arbeidsplasser ekstra. En ettermiddag stoppet vi ved noen bønder som var iferd med å samle opp ris, som hadde ligget i kanten på den svarte asfalten fra morgenen av for å bli tørket. Nå havnet risen sammen med rusk og styggedom ellers fra asfalten i sekker for transport hjem. Også disse bøndene fikk en pose med såpe og noen godsaker. Til gjengjeld vart vi tilbudt å smake på rom fra en flaske. Av naturlige årsaker takket vi nei.

På den korte turen fra Cienfuegos til Trinidad de Cuba måtte vi krysse en provins. Dermed måtte vi ha ny buss, ny sjåfør og ny lokal guide - for det skal alltid være med en statlig guide i tillegg til vår egen. Det krever staten, selv om vår guide var kunnskapsrik i massevis. Byråkrati satt i system.

Siste dagen ga jeg og Tordis resten av våre gaveartikler og en trøye fra meg til gartneren utenfor leiligheten vår på hotellet. Litt senere kom han tilbake med en kokosnøtt, som han kuttet toppen av og sjenket oss fersk kokosmelk. Det var spesielt.

Ved avreisen på flyplassen i Havana vart alle fotografert og nitidig kontrollert lik rutinen var ved innreisen. Altså ingen tilfeldigheter der i gården.

Hva vil skje med Cuba i framtiden?
Landet som skulle ha vært paradiset for alle er nå en av de siste kommuniststatene i verden på en negativ måte. I dag styres Cuba av Fidel Castro`s yngre bror, den 79 år gamle Raul Castro. Men Fidel Castro - leder fra 1959 - er fortsatt landets største og den som folket tross alt liker best. Fidel castro skal ha uttalt: ”Hadde det vært OL i å bli utsatt for drapsforsøk, hadde jeg vunnet”. Vår guide spurte flere, men ingen kunne svare på hva som vil skje i framtiden, når de gamle faller fra. De håper på en bedre utvikling, som i tilfelle vil ta mange, mange år. Men det kan gå til det verre.

Mange har sikkert reist lengre og opplevd langt mer enn oss. Men for meg og Tordis - og sikkert de fleste i gruppa - vil turen til Cuba for alltid stå som et av de beste og mest interessante ferieminnene. I tillegg blir det interessant å følge det fattige landet med de vennlige innbyggerne videre i utviklingen.

Cuba er mulighetens land.

Buena suerte en lo adelante, Cuba !

Med vennlig hilsen

Jon Sveen