Sjuende del av Berit Storholt Flåttens reise i India for 10 år siden.
10-årsjubileum for backpacker i India, del VII
I siste reisebrev var Berit Storholt Flåtten på kamelsafari. I dag får vi lese om jordskjelvet de opplevde, - og overlevde. Alle reisebreva fra backpackerturen for 10 år sida kan du lese under Reisebrev 2011. Her er det sjuende brevet!
Med en fot i drømmeland registrerte hjernen at noe unormalt var på gang. Når senga rister og veggene beveger seg i det du slår opp øynene, har man enten tatt en dram for mye, eller så angrer man for at en ikke gjorde det. Et jordskjelv på 6,9 på Richters skala hadde rammet India. Dette var vår andre dag i Pushkar. Dagen før hadde vi greid å få «sinte prester» etter oss, og nå fikk vi oppleve jordskjelv.
«Savnet i India»
Noe forfjamset kom vi oss opp av senga og ut på gangen. Der møtte vi andre gjester som også hadde «sovesveis» og spørsmålstegn i panna. Vi var ennå ikke helt sikre på hva som hadde skjedd. Var det noen som prøvde å rive husene? Hadde det gått ras? Eller var det jordskjelv? Resepsjonisten kom og roet ned forsamlingen. Han kunne bekrefte at det var jordskjelv, men ingen fare for bygninger eller mennesker. Vi kunne trygt gå tilbake til rommene igjen. Men hva om dette bare var en forsmak? Hva om husene begynte å rase sammen rundt oss? Vi fant ut at det var nok best å holde seg utendørs, så vi gikk for å kjøpe frokost.
Senteret for jordskjelvet lå i Ahmdabad, stedet hvor vi hadde skiftet tog for ett par uker siden. Ahmdabad ligger et godt stykke unna Pushkar og vi opplevde bare en smule av katastrofen. Noen timer senere gikk vi forbi et spisested hvor fjernsynet stod på. Bildene viste kaos. Bygninger var rast sammen, mennesker i sjokk og ulende sirener. Det ante oss at nyhetene handlet om jordskjelvet, men ingen i lokalet kunne nok engelsk til å forklare oss hva som hadde skjedd. Vi forhørte oss litt på forskjellige steder, men ingen så ut til å vite så mye. Prøvde å sjekke e-post, men alt av nettverk lå nede på grunn av skjelvene. Det samme gjorde telefonforbindelsene. Byen Pushkar så derimot ut til å fortsette som før. Det var ikke annet å gjøre enn besøke noen templer og ta livet med ro i den hellige byen. Vi var i god behold, men det visste ikke våre familier hjemme i vinterland. Bilder fra Ahmdabad rullet også over skjermene i Norge.
Siste livstegn fra oss var en e-post vi hadde sendt etter kamelsafarien. Hvor vi nå befant oss, var det ingen som visste. Norske myndigheter jobbet med å skaffe seg oversikt over norske turister i området. Via e-post ble alle oppfordret til å gi tilbakemelding på hvor en befant seg. Dette visste ikke vi noe om, for alt av kommunikasjon lå jo nede. På nyhetene hjemme i Norge kunne en høre at to backpackere var savnet i Guijarat området». Merkelig nok var foreldrene våre ganske rolige, selv om tallene på omkomne steg, og kontorister fra Oslo ringte for å sjekke om vi hadde gitt lyd fra oss. Forklaringen var enkel; De tenkte som så at etter alt vi hadde opplevd, så overlevde vi nok et jordskjelv også. Det gikk tre dager før telefonforbindelsene med Norge var gjenopprettet. Det var ikke mange ordene vi rakk å få med oss før vi ble brutt, men beskjeden «sjekk e-post og bekreft at dere lever!» var tydelig nok.
Pushkar - «et smørøye»
Pushkar er en liten by med stor betydning for hinduistiske pilgrimer. Byen er en av de eldste og helligste byene i India. Her finnes over 400 templer og det viktigste er nok «temple of lord Brahma», som skal være det eneste «Brahma» tempelet som finnes. I følge hinduismen er Brahma skaperen av verden. Fra hendene til Brahma falt blad av lotusblomsten ned på bakken og skapte Pushkar Lake. Denne innsjøen er nå en av de fem helligste pilgrimsmålene for Hindier i India. En ser derfor folk av alle samfunnsklasser sitte ved vannbredden i full meditasjon, for så å la det hellige vannet gli gjennom fingrene.
Pushkar ligger i en dal mellom høye fjell. Veien inn til Pushkar er smal og bratt. Vi kjørte med buss, og svingene var så skarpe at bussen måtte rygge og lirke for å komme seg fram. Ikke særlig gøy når stigningen kommer i kategori «alt for bratt», og vi møter en diger lastebil... Det er da en ikke ser ut, men lukker øynene og later som en befinner seg et helt annet sted. Da vi gløttet på øyelokket igjen så vi en frodig dal med innsjøer som glitret i sola. Omkranset av fjell ligger Pushkar som et beskyttet smørøye. Dette er en by for hinduistiske pilgrimer, hippier, sadhuer og turister. Her kan en rusle i gater fri for trafikk, spise god vegetarmat, meditere i templer og gå i koselige butikker. Pushkar ble en «pustepause» fra det intense India. Det var ikke så mange tiggere eller innpåslitne selgere. Bortsett fra prestene da som «jaget oss til Pakistan». Hele byen var fylt med en eim av røkelse og de små butikkene var fulle av klær og håndverksprodukter. «Chai» selgere gikk rundt med digre brett på hodet. På disse brettene var det små leirkopper som ble fylt med Chai (indisk te med melk). Etter at teen var drukket opp, skulle en kaste disse leirkoppene på bakken og de ble en del av moder jord igjen.
Ett av alle templene i Pushkar
Mange koselige butikker og hyggelige selgere
Møte med andre backpackere
I den hellige byen møtte vi backpackere og vestlige «avleggere» av «hippistammen». Mange var på søken etter seg selv og meningen med livet. Ved solnedgang ble folk fra alle verdenshjørner samlet rundt innsjøene. Noen mediterte, andre filosoferte. Sjonglering med flammer og «jamming» på instrumenter. Et ypperlig sted for å bli kjent med andre mennesker, kultur og livssyn. Ved å snakke med andre reisende, får en tips og idéer til steder en må besøke. Vi la ingen store planer for hvor vi skulle dra eller hva vi skulle se, veien ble til mens vi reiste. Vår erfaring var at det dukket alltid opp et tips eller hjelp når vi trengte det. En måtte bare være åpen for å ta kontakt med folk, og tørre å ta litt sjanser. Dette gjorde reisen ekstra spennende og en oppdager så mye mer enn en guidebok kan gi.
Festkledde damer på tur til bryllup
I Udaipur hadde vi møtt ei trivelig jente, Carry, fra New Orleans. Vi hadde spist middag sammen og blitt godt kjent. Videre fra Udaipur dro vi i hver vår retning, og ingen av oss kunne si helt sikkert hvor reiseruta gikk. Tilfeldigheter gjorde at vi møtte igjen Carry i Puskar. Hun kom gående i mot oss på gaten og vi hilste som gamle kjente. Spiste en god middag sammen og utvekslet erfaringer fra hver vår kant. Hun hadde vært innom andre byer, og vi fortalte om opplevelsene våre i Jaisalmer. Møtet var ikke avtalt, det var det heller ikke da vi 3 uker senere traff henne igjen på et marked i Katmandu i Nepal. Og da vi to måneder senere satt på ei ferje sør i Thailand. Et stykke ut på sjøen la vi merke til en kjent rygg foran oss. Verden er ikke stor, for der satt Carry, jenta fra New Orleans. Vi visste ikke at hun skulle til Thailand. Det var nesten for godt til å være sant, at vi var på samme sted til samme tid fire ganger i tre forskjellige land!
I neste reisebrev går turen videre til Agra. Der vi blant annet ble matforgiftet, nær ved å bli kastet av et tog, og opplevde ei rasende engelsk dame som knuste kopper og fat på en restaurant.
Med hilsen Berit Storholt Flåtten