10-årsjubileum for backpacker i India, del VI

«Indisk friluftsliv»

Høyt til værs vugget vi avgårde inn i Thar-ørkenen sammen med vår kamelguide, en mann med bart og oransje turban. Gyllenbrun sand så langt en kunne se. Vinden dannet mønster og gjorde hver del av landskapet unikt. Her hadde kamelene vandret i tusener av år med handelsreisende, eventyrere og krigere på søken etter rikdom, makt og oppdagelser. Nå var det vår tur til å kjenne sand trenge seg inn i huden. Skritt for skritt bevegde kamelene seg bort fra sivilisasjonen og inn i det tørre landskapet. Vår indiske guide kunne ikke så masse engelsk, men han smilte ofte og det tok vi som et godt tegn. I Jaisalmer finnes det både seriøse og ikke fullt så seriøse firma som tilbyr ørkenvandring. Vi hadde fulgt vår guidebibel i deres anbefalinger og krysset fingrene for at det var et bra valg. Stusset litt på at vi var de eneste turistene. I tillegg hadde vi observert ett par andre lokale menn som holdt seg litt i bakgrunnen. De hadde ikke det smilende uttrykket, eller var det bare fantasien vår....

Sola sto høyt på himmelen og sendte sine stråler ned mot oss. En sval vind dempet noe av heten og sjalene beskyttet oss mot sand i ansiktet. Stillheten virket forlokkende og vi jagde alle skumle tanker av gårde. Ørkenvandringen skulle nytes og vi valgte å gjøre som kamelene, flyte i hvert steg, la erfaringene og nysgjerrigheten bære oss avgårde.

Kamelene førte oss til en klynge med skyggefulle trær. Det var på tide med lunsj og vi fikk selskap av et annet følge. To ungdommer fra Kina og Nepal, som var på tur med samme firma. De skulle nå slå følge med oss og det gledet våre ører. De hadde med seg en munter «kamelgutt» fra Jaisalmer. Fra posene sine tryllet han fram kokekar, grønnsaker, krydder, mel og vann. Han var kokken vår. Med raske bevegelser mikset han en kokende gryte og det tradisjonelle brødet chapati. Var det nå vi skulle bli matforgiftet eller? Her midt ute i ørkenen langt fra toalett og andre nødvendigheter....

Bildet til høgre:
Kamelguiden med oransje turban ville gjerne låne våre rosa solbriller

 
Det ble konkurrert i styrke mellom Norge og Nepal. Jeg vant alle rundene, men jeg tror nok de fusket...

Kamelgutten nynnet og sang mens han jobbet. Han kunne litt engelsk og snakket ivrig i vei. Vi satt på tepper i skyggen av et tre og ble kjent med våre nye venner. Kamelene tok seg en hvil og fra kjelene bredte det seg en deilig lukt. Det var som i den norske fjellheimen, en må et stykke inn i naturen for å finne roen og kunne koble av fra mas og kjas. Her hadde vi ikke annet å gjøre enn å bare være til stede. Maten fikk vi servert og treet ga oss skygge.

 
Lunsj ute i ørkenen. Rana var vår mesterkokk

Mystiske menn ved bålet
Mørket seg på, og solnedgangen betraktet vi fra en høyde. Alt var gyllent. Det var på tide å slå leir for natten. Etter middagen ble det tent bål og plutselig dukket det noen menn opp. Det var de samme som vi hadde observert tidligere på dagen og som hadde fulgt etter oss et stykke. Det ble mye prating på fremmed språk og jeg kunne kjenne blikk streife oss. Gutten fra Nepal forstod enkelte ord og jeg så at han ikke likte det han hørte. Ansiktene rundt oss ble dystre og vi fikk frysninger på ryggen. Den Nepalske gutten brøt inn i samtalen, men hva som ble diskutert der ute i det øde landskapet, det var det ingen som ville fortelle oss. Vi kjente redselen komme snikende, hva var det disse mennene ville? De satte seg ned ved bålet og prøvde seg med litt engelsk. Vi svarte unnvikende på den falske hyggeligheten og likte slettes ikke deres nærvær. Etter en stund reiste de seg og gikk mot kamelene. Vi hørte et skjærende kamelskrik og med det forsvant mennene. Kamelgutten Rana skøyet bort den kalde stemningen og begynte å synge rundt leirbålet. Kamelgutten og guiden var trivelige folk og den muntre tonen tok seg opp igjen. Litt over midnatt var det tid for å krype under et stort teppe ute i sanddynene. Lyset fra bålet, utveksling av historier og de koselige sangene hadde jagd tanken på de skumle mennene langt unna. Vi var trette og gløttet opp på den klare og litt kjølige himmelen. Det var mye vi ikke forstod og ikke alt vi ønsket å vite heller. Nå var det stjernenes tur til å passe på oss, der vi gled inn i drømmeland.

Her er kamelgutten, jenta for Kina, gutten fra Nepal, guiden og en liten gutt som plutselig dukket opp.

På kino med Kamelgutten
Kamelgutten Rana var 20 år og bodde sammen med en kamerat i Jaisalmer. Han jobbet for onkelens firma og vartet opp for turister som ville oppleve ørken og kameler. Rana var en gutt full av energi og drømmer. Han satt ikke rolig så lenge om gangen. Smilet og skøyerblikket var aldri langt unna. Han drømte om å reise bort fra India, til eksotiske land som Norge. Han elsket å høre om landet langt nord der det var snø, ski og mørketid. Han hadde møtt mange turister som fortalte om sine hjemland rundt leirbålet, og vi var nok ikke de første han gjerne ville gifte seg med. «Marry me, and we can go to Norway and live there» Det ble ingen giftemål denne gangen heller, men vi takket ja til å være med på kino!

 
Vi ble invitert på middag hjemme hos Rana. Jordgulv og murvegger, ikke store greiene men guttene var trivelige

Rana møtte oss ved et avtalt sted i Jaisalmer og tok oss med til sitt lille krypinn. Der ventet kameraten og de ville gjerne lage middag til oss. De delte på et lite rom og inventaret bestod i ett par madrasser, et skap og noen filmplakater. En liten oljelampe dinglet fra taket og gulvet var av ekte «kvalitets» jordgulv. Mellom madrassene stod et kokeapparat, kjele og stekepanne. De eide så og si ingenting, men gjestfriheten og flørtingen var upåklagelig. Vi hadde god erfaring med maten som Rana laget, og nok en gang imponerte han oss med sine kokkekunster. Med mette mager gikk vi mot den lokale kinoen og vårt første møte med «Bollywoodfilmer». Skal si vi ble møtt med rare blikk og fnising fra ungdommene i lokalet. Vi ble nok et større samtaleemne enn heltene i filmen. Rana spanderte en indisk form for «kino popcorn» og filmen kunne begynne. 3 lange timer med familiedrama, håpløs kjærlighet, pistolskyting og en sjarmerende superhelt. En trengte ikke å skjønne språket for å forstå handlingen, den var ganske så enkel; De gode vinner og de slemme taper.

Støle av de harde pinnestolene og lei av «Bollywoodhelter», gikk vi etter kinoen til et lokalt spisested. Rana og kameraten ville spandere chai (indisk te) på oss. Nok en gang opplevde vi truende blikk og diskusjoner som fikk oss til å være på vakt. Der inne satt det kjenninger av guttene og de virket slettes ikke hyggelige. Rana kjøpte vann og chai til oss, mens blikkene til de godt voksne mennene hang som ulver rundt oss. Vi var samtaleemne og Rana ble beordret bort til mennene. Hele situasjonen ble trykkende og jeg kjente at nå var det på tide å stikke av. Rana hadde ikke lenger det glade uttrykket i ansiktet og kameraten var ikke lenger like grei. En av mennene kom bort til oss og slengte ut noe om at vi utnyttet guttene og brukte opp pengene deres. Rana prøvde å protestere, men da var vi allerede på sprang ut av døra. I øyekroken så jeg fire menn reise seg opp, på vei mot oss. Skal si vi fikk opp farten. Med hamrende hjerte løp vi det vi greide mot hotellet. Vi hørte mennene komme ropende etter oss et stykke, men de ville nok ikke lage styr ute på gaten og ga seg heldigvis fort. Igjen visste vi ikke hva samtalene hadde dreid seg om, men instinktet vårt luktet ugler i mosen, og vi var glad vi hadde kommet oss ut av lokalet i tide.

Det ble ett par dager til i Jaisalmer. Leide sykler og fikk sett oss litt rundt. Besøkte templer og museum, men vi passet på å holde oss i god avstand til det lokale området, vi hadde fått nok spenning for en stund.

Vi vinket adjø til den gyldne ørkenbyen og tok toget videre mot den hellige byen Pushkar. Der ble vi møtt av en gjeng med «prester». De tok oss med til et hellig vann. Og før vi visste ordet av det satt vi i vannkanten og strødde blomster utover innsjøen. Prestene leste bønner over hodene våre og pudret oss i pannen med rødt pulver. Til slutt helte de det hellige vannet over hendene våre og vi fikk «Pushkar passet», et rødt og gult armbånd. Nå var vi velsignet og hadde fått en beskyttende ånd. Kjekt å ha, men prislappen kom etterpå. Vi måtte nå donere bort masse penger til deres religiøse virksomhet. Greit nok det å gi noen slanter for ånden og armbåndet, men vi var helt tomme for kontanter. Dette hadde de ikke store forståelsen for og en ring med «prester» samlet seg rundt oss. Vi hadde vært i den hellige byen Pushkar i en liten time og på den tiden hadde vi greid å få en hale av «prester» etter oss. De ville jage oss til Pakistan. «Go to Pakistan, and never come back» hørte vi fra sinte «prester», som hadde ventet seg en større donasjon fra oss lettlurte nordmenn.

Det var i Pushkar vi våknet opp av at gulv, tak og vegger ristet. 26. januar i 2001 rammet et stort jordskjelv Gujarat-provinsen i nordvest- India. Minst 1000 ble drept og skjelvet målte 6,9 på Richters skala. Og vi ble meldt savnet...

Følg med videre på Trollheimsporten, fortsettelsen kommer i neste uke.

Mvh Berit Storholt Flåtten