10-årsjubileum for backpacker i India, del V

Buss med juletrelys og tapet

Bussen gikk fra Udaipur og til Jodhpur, 8 timers kjøring. Vi var ute i god tid og fikk sikret oss gode sitteplasser, trodde vi. Antakeligvis var det trangt i Arken for noen tusen år siden, men bedre var det ikke i den indiske bussen heller. Det veltet inn med folk, bagasje og husdyr. De første familiene var heldige og sikret seg et sete. Barn og høner ble satt på fanget. Og ble det dårlig plass hos mor og far for hele søskenflokken, ble ungene sendt videre til neste tilgjengelige fang.

T.h. ill.foto: OleT
 

Vi betraktet det hele med stor beundring. Til slutt var bussen så full at de siste hang omtrent ut av vinduet. Vårt areal var nå innskrenket til det ytterste minimum. Vi insisterte på å ha bagasjen ved siden av oss, og det gjorde ikke plassproblematikken bedre. Bussen hadde ikke bagasjerom, men takgrind der det ble stablet høyst uansvarlig. Vi ville ikke risikere at eiendelene våre forsvant igjen. Fikk presset en av våre svære sekker på gulvet under føttene, den fungerte ypperlig som fotskammel. Den andre var godt plassert på fangene våre og hadde funksjon som airbag. Våre to dagstursekker tronet borgen og slik satt vi i 8 timer!

Bussen var bare helt fantastisk, en severdighet i seg selv. I front hos sjåføren var det tapetsert plakater av hinduistiske guder. Lenker, kjeder og juletrelys hang på kryss og tvers i frontruta. Hva sjåføren egentlig fikk med seg av trafikken kan en bare spekulere i. Bussen var et lappeteppe uten like, og selvfølgelig ble det motorstopp etter noen timer. Da veltet en titalls menn ut for å skru og dra i ledninger. Etter høylytte diskusjoner, masse hosting og harking fra motoren, var vi på veien igjen. Gassen i bånn, sikk sakk mellom kjerrer, traktorer og biler. Det å kjøre tre i bredden på en smal vei er greit, for den ene må vike når det kommer motgående trafikk. Men hvem skal vike...? Kanskje det var samme regel som for krappe svinger, tut først og kjør først. Demping og fjæring var det ikke så mye av. En måtte være litt laban og føye seg geleaktig etter humper og svinger. En stund etter motorstoppen, ble frontruta delvis ødelagt av steinsprut. Det ble på ny stopp, mennene veltet ut igjen og fikk fikset noe plast til å dekke over det verste. Og alt dette så ut til å være ganske så normalt, praten gikk i lystig tonefall. Ingen så ut til å irritere seg over overfylt buss eller forsinkelser.

Jodhpur: Den blå byen Jodhpur med fortet som troner mot himmelen.

En blå by

Jodhpur er den «blå byen» i Rajasthan som grenser til Thar ørkenen. Gammelbyen i Jodhpur er omkranset av en 10 kilometer lang mur bygd på 1500-tallet. Byen har mange severdigheter og verdt et besøk. Bak murene, oppe på en 150 meter høy åsrygg, ruver et digert fort. Mehrangarh Fortet er et av de største fortene en kan finne. Syv porter må en passere for å nå inn til borgen. Disse portene bærer historier og merker etter kriger som har vært kjempet. Når en kommer på innsiden av fortet åpner det seg et verden av palass, skulpturer, templer, galleri og svære hager. En vandring i historie og menneskers skjebner.

Rajasthan har mange historiske byer i naturskjønne omgivelser. I samspill med solen skapes det områder med flott fargespill. Når byene i tillegg er malt i egne farger som blå og rosa, glir de inn som mosaikkbiter blant gyldne sanddyner i universets storfylte mønster. Jodhpur er blå. Grunnen til dette sies å stamme fra høykasten bramin, som tradisjonelt bestod av lærere og prester. Fra langt tilbake startet de med å male husene sine blå, slik at folk kunne se hvor det ble holdt religiøse møter. Dette spredde seg etter hvert til den øvrige befolkningen og blå hus ble «mote». Det er også sagt at blåfargen virker svalende mot varmen fra ørkenen, samt at blåfargen skal holde insekter unna. Uansett bakgrunn, så er det eventyrlig å betrakte klyngen av blå hus og det ruvende fortet mot den gylne himmelen.

Jodhpur ble dessverre bare en kort visitt, en stopp på vår reise til Jaisalmer. I ettertid ser en at vi skulle ha viet denne byen litt mer av vår tid, da den har masse flott å by på. Folkene var gjestmilde og høflige, de hilste og snakket. Kanskje litt slitsomt i lengden, da alle ungene vi møtte skulle håndhilse og spørre hva vi het. Vi fikk vi med oss litt av det yrende markedslivet i gammelbyen. Ved klokketårnet bugnet det av alle slags fargesprakende markedsvarer. Svære kurver med krydder, klær i alle fasonger, ribbet høner og griser hengende i solsteiken. Grønnsaksboder, smykker og ekte juggel. Kokekar, møbler og annet en måtte ha behov for. Vi rakk også å drikke litervis med «Indias beste» lassi. Fulgte anbefalinger fra guidebibelen vår og inntok en lokal «refreshing» bar ved markedet. Her stod folk som sild i tønne for å få leskende drikke. Vi veltet oss inn i folkemengden og fikk servert deilig «makhania lassi». En søt og kremete yogurtdrikk med safran.

Krydder og grønnsaker: Markedene er fargerike, med kurver fulle av krydder og grønnsaker. Se også bildet lenger nede!

På vei mot «Tusen og en natt»

Det ble på ny buss videre til Jaisalmer, den gyldne byen i ørkenen. Igjen en overfylt buss i dårlig forfatning. Denne gangen fikk vi selskap av en inder som kunne litt engelsk og fortalte ivrig om områdene vi reiste forbi. Plutselig begynte de øvrige passasjerene å snakke ganske så høylytt og peke i retning de to norske på midterste rad. Vi var tydeligvis hovedpersoner i diskusjonen. Vår venn ved siden av oss blandet seg også inn og enden på visa var at hele bussen brøt ut i en voldsom latter. Det var oss de lo av, men hvorfor? Jo da, Kjersti, min reisevenninne, hadde kjøpt seg noen blå plastarmbånd på markedet. Disse armbåndene hadde visstnok den symbolske betydningen troskap. Diskusjonen hadde da dreid seg om jeg, med mitt korte hår, var hennes mann eller ikke. Mannen ved siden av oss fikk til slutt forklart at vi bare var venner på reise i fremmed kultur, utlendinger som ikke hadde peiling på indiske smykker og dets betydning.

Jaisalmer: Den gyldne byen som en gang var et viktig knutepunkt for handel.

Ved mørkets frembrudd nådde vi Jaisamler, byen som reiser seg opp fra sanddynene i ørkenen. Jaisalmer er den «gyldne byen», en oase i den tørre og ugjestmilde Thar ørkenen. En honningfarget mur omkranser også her en gammel by og en festning oppe på en høyde. Et sted full av minner om en tid med velstand og travle handelsfolk. Jaisalmer var en gang et viktig knutepunkt for handel. «The golden city» lå strategisk til for karavaner fra fremmede land, som kom med sine produkter i bytte mot indisk silke, krydder, tepper og smykker. En klar nattehimmel dekorert med universets stjerner lyste over det gyldne fortet og en varm bris hvisket i ørene våre. Vi var kommet til eventyrets pulsåre, nærmere «Tusen og en natt» kommer en ikke i India.

Festningen bak muren rommer forsatt et yrende folkeliv, butikker, restauranter, hoteller og boliger. Vi fant oss et hotell midt i dette historiske senteret. Inngangen til fortet gikk gjennom noen svære porter, der ingen motoriserte kjøretøy hadde adgang. Steinbelagte trange gater, gyldne hus med kunstnerisk utforming, trapper, bønneplass, små restauranter og koselige forretninger. Deilig å slippe bråket fra trafikken og bli en del av det historiske suset som fortsatt lever i de gyldne steinene.

Et kjøkken for Hellstrøm

Indisk mat er noe av det jeg savner mest fra India. Den er verdt en reise i seg selv. Samme hvor elendig restauranten ser ut til å være, så greier de å trylle fram fantastiske retter. Krydder og råvarer gir smaksløkene en oppvåkning. Noe kan være veldig sterkt og gjøre deg varm i toppen, men de fleste retter er krydret i moderat mengde. Restaurantbesøk ble en kveldsaktivitet for oss. Når mørket senket seg, var det greit å sitte inne i et lyst og varmt lokale. Kortspill ble en kjær tidsfordriv når vi satt og ventet på at maten skulle komme, det kunne som regel ta sin tid. I Jaisalmer slo vi all tidligere rekorder. Satte oss ned på en takterrasse med varmelampe og koselig utelys. En gammel mann kom med sakte skritt opp trappa. Dette var kelneren. Kjøkkenet var nede, og denne gamle mannen brukte veldig lang tid på å bevege seg opp og ned trappa. Ikke forstod han så mye av det vi prøvde å bestille heller, så han måtte til stadighet opp for å høre om han hadde forstått riktig. Etter tre kvarter kom drikken vi hadde bestilt. Etter en og en halv time kom bestikket. Etter to timer hadde vi endelig maten på bordet. Da var vi lei av kortspill og veldig sultne. Forutseende nok som vi var, gikk vi selv ned på kjøkkenet for å betale regninga. Restaurantkjøkkenet vi kom inn til hadde nok vært en delikatesse for Hellstrøm. Dette var tydeligvis en familiebedrift. På gulvet satt kona til den gamle mannen og skar grønnsaker. Foran henne putret en gryte over en primus. I noen hyller var det litt kopper og kar. I hjørnet sto et bord med vaskefat og ellers var det veldig sparsommelig innredet. Ei geit gikk rundt og spiste av noen gamle grønnsaker, og en hund kikket dovent opp på oss. Egentlig var vi ganske glad det hadde tatt så lang tid å lage maten vår, da var den i hvertfall kokt!

Ingen turister kan dra til Jaisalmer uten å ha vært på kamelsafari ute i sanddynene. Tidlig på morgenen ble vi plassert i en gammel jeep, og humpet avgårde til våre nye venner, kamelene....

I neste reisebrev får dere høre om overnatting under stjernehimmelen, på kino med kamelgutten og prestene i Pushkar som ville jage oss til Pakistan.

Berit S. Flåtten